Vi er ved begynnelsen av et helt nytt år. Et årsskifte er et veiskille der det er fint å stoppe opp og kjenne etter hvor vi er hen. Midt i overgangen mellom det gamle og det nye.

De siste ukene har media flommet over av årskavalkader. Og vi hører om underholdningsåret 2016, sportsåret 2016, nyhetsåret 2016, for å nevne noe.

Mange kaller året 2016 for Annus Horribilis. Det året da alt skjedde som vi ikke trodde var mulig skulle skje.

Les også kommentaren: Unge, desperate og uten rettssikkerhet

Europa stenger grensene for millioner av mennesker som flykter fra krig. USA får en president som ingen egentlig tok på alvor, og vi får et offentlig ordskifte der det plutselig har blitt vanlig å snakke om våre medmennesker med forakt og nedlatenhet.

Som den selvfølgeligste ting, anført av vårt politiske lederskap. Og særlig hvis de har en annen hudfarge enn oss og ikke snakker så godt norsk, eller på andre måter er en minoritet i samfunnet vårt.

Fra hele Europa meldes det med jevne mellomrom om terrorangrep som rammer sivile uskyldige. Vi var ikke lenger enn én time inn i det nye året, før terroren igjen slo til i Istanbul.

Jeg kjenner at jeg blir redd når jeg tenker på dette. Ikke så mye for at noe skal hende her, som for dette som har kommet mellom oss.

Les også kronikken: Historisk satsing på å øke meddommernes kompetanse

Det er som om vi har glemt at alle mennesker hører sammen. At jorda er gitt oss for at vi skal dele den.

For å si det med troens språk: at alle barn er Guds barn. «Rød og gul og hvit og svart, er det samme har han sagt, Jesus elsker alle barna på vår jord», lærte vi på søndagsskolen.

Den barnelærdommen holder ennå. Men noen har glemt det; at Jesus elsker alle barna, alle flyktningbarna, alle mindreårige asylbarn, alle redde barn som våre styresmakter vil returnere.

Når jeg ser integreringsministeren på fjernsynet, med gullkorset rundt halsen, kjenner jeg at noe i meg vil rope høyt: Hvilke sanger lærte du på søndagsskolen, Sylvi Listhaug?

Det blåser friskt i Trøndelag for tida. Ikke før har stormen Urd lagt seg, før det igjen river i hustak og bygninger. Men den virkelige kalde vinden er den som blåser over Europa og USA. Den som vinterisolerer alle hjerter, så det ikke kommer noe varme ut. Den som stenger alle grenser, setter opp gjerder og truer med å bygge murer. Den som tenker «jeg, meg og mitt» istedenfor «vi, oss og vårt».

Dette debattinnlegget er blitt en hit: Tving ungdommen til å legge vekk uvanen med å si «schøttkak» og «schyllingvinga»

Vi trenger en motkraft i verden i dag. En motkraft som blåser milde vinder og får menneskenes hjerter til å åpne seg. Sånn at vi ser at vi hører sammen.

Som mennesker er vi overgitt til å finne utav det med hverandre i den verden vi deler. «Jeg, meg og mitt», må på en eller annen måte snus til «vi, oss og vårt». Det er mitt ønske for 2017 – globalt og lokalt!

Kanskje skal vi i år gjøre om på nyttårsforsettene. Ja, for de har jo også dette umiskjennelige individualistiske preget over seg av «jeg, meg og mitt». Og gjerne relatert til noe som har med helse å gjøre.

I 2017 skal jeg trene mer. I 2017 skal jeg drikke mindre. I 2017 skal jeg spise sunnere. For ikke å snakke om at jeg skal slanke meg!

Fikk du med deg denne kommentaren: Hvem trenger markedsbudsjetter når en har nyttige journalister?

Å ta vare på seg selv, er et uttrykk som blir brukt så ofte at det nesten har blitt en klisjé. Etter å ha bodd tre måneder i en del av verden der hverdagslivet handler om tilgang på vann, trygg skolegang og tak over hodet, var det et sjokk å komme tilbake og møte mitt eget samfunn og plutselig se hvor utrolig opptatt vi er av alt som har med kropp å gjøre.

Det er fornuftig å ta vare på egen helse; det er til individets og fellesskapets beste, men vi har blitt sykelig opptatt av hvordan vi ser ut og hva vi putter i oss. De aller fleste nyttårsforsetter handler om det.

Hva om vi i 2017 gjør om på det og sier: I år skal jeg forandre fokus. I år skal jeg øve meg på å se andre. I år skal jeg rekke ut ei hånd til en tidligere venn, en kollega eller et familiemedlem. I år skal jeg rekke ut begge hendene til mennesker som lider i andre deler av verden og gi min skjerv. I år skal jeg øve meg i å tenke gode tanker om de menneskene som kommer som fremmede til byen vår. Og til landet vårt. Og jeg skal reise meg og si ifra når jeg ser at andre blir tråkka på!

Velsigna nytt år!

Hør våre kommentatorer snakke om ulv, olje og æ i sin oppsummering av årets første nyhetsuke

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter