De siste månedene har jeg besøkt mange bedrifter i det vi kaller distriktene – ikke minst på kysten. Det er bedrifter av ulik størrelse, – nyetableringer og bedrifter med lang fartstid. Det har vært en sann fornøyelse i optimisme, nytenking og etableringsvilje.

LES OGSÅ: Med laksen til himmels?

Det viser at hele landet er tatt i bruk- og lever i beste velgående. Selvfølgelig er næringsaktørene ikke fornøyd med alt, det er alltid noe som kan bli bedre. Slik skal det også være. Det er ikke overraskende at mange vil ha bedre vei for å få kunder på besøk og for å få ut produkter til markedet. Markedet er nøkkelordet.

LES OGSÅ: Laksenæringen gjør Trøndelag til et globalt kunnskapsnav

Markedsadgang: På Hitra og Frøya er oppdrettsnæringen dominerende. Næringen er helt avhengig av tilgang til det største markedet: EU. Næringen er med andre ord helt avhengig av EØS-avtalen. Det er deres garanti for et marked som fungerer uten store endringer i rammevilkårene.

Næringen er også avhengig av import av råstoff til lakseforet. Den er avhengig av en fri handel. I de to øykommunene er også landets desidert største bedrifter innen krabbe og skjell. Disse skal også ha produktene ut til EU-markedet. På Fosen er landets største bedrift for foredling av sild, det er bare en liten del av dette som havner på norske bord. De fleste i produksjonen av fisken kommer fra EU, og de jobber i sesonger. Produksjonen må tilpasses når råstoffet landes.

LES OGSÅ: Bra for fellesskapet at oppdretterne betaler

Arbeidskraft: Disse næringene er altså avhengig av et fungerende arbeidsmarked innenfor rammen av EØS. Det er arbeidsinnvandrere, gjerne fra Øst-Europa, som holder hjulene i gang. På Frøya er rundt 20 til 25 prosent av innbyggerne «utlendinger». På Hitra skal det være folk fra 70 nasjoner.

Det er et fargerikt mylder av språk og kulturer- og det ser ut til å gå veldig bra. Men det er ikke bare sjømatnæringen som er avhengig av et slikt marked. Det er snart klart for jordbærsesong i Trøndelag.

Været har kanskje forsinket bærene, men vi vet at åkrene snart er fulle av sesongarbeidere fra EØS-området. Landbruket er også avhengig av fleksibel og midlertidig arbeidskraft – det har de alltid vært.

Fleksibilitet: Reiselivet er også avhengig av stor fleksibilitet. Det er en næring med små marginer. Det er ikke sesong på Røros eller Stokkøya hele året. Da er det vanskelig å leve med krav om heltid hele året. Heldigvis er det mange som liker å jobbe slik. Mange liker å stå på når behovet er størst. Dette er selvfølgelig krevende i et regulert samfunn som vårt der de fleste har fast regulert arbeidstid, ferie, pen-sjon og klare rettigheter.

De fleste jobber i bedrifter med jevn produksjon, det er ikke så stort behov for fleksibilitet. Enda flere jobber i det offentlige der markedet egentlig ikke betyr noe som helst.

LES OGSÅ: Viktig å stille krav til matprodusentene

Det er regulert og risikofritt – uavhengig av vær og vind. Men alle arbeidsplasser er ikke slik, og de kan heller ikke være slik. De må tilpasse seg markeds- og ressurstilgang – enten det er sild eller turister.

Fire friheter: Det er disse bedriftene som er ryggraden i distriktene – ikke minst på kysten. De gir mange arbeidsplasser, de skaper store verdier og gir betydelige skatteinntekter. Det er stor enighet om at vi framover skal få enda mer ut av ressursene i havet. Moteordet for dette er det kunstige ordet «havrommet». Det er allerede enorme verdier som skapes på kysten av Trøndelag. Felles for disse er at de er avhengig av markedsadgang, fleksibilitet, arbeidsinnvandring og sesongarbeid.

Det europeiske økonomiske samarbeidet, EØS-avtalen, sikrer dette. Vår vekst og velferd er avhengig av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. Vi kan ikke bare plukke det som passer oss best og si nei til det vi ikke liker. Det er en samlet pakke – en gavepakke ikke minst for distriktene. Heldigvis er et stort flertall i folket for EØS-avtalen – og støtten er økende. Det er flott at flertallet sier nei til populistisk proteksjonisme som ingen vil tjene på.