Nå er enda et skoleår slutt. Dermed er det 26 år siden jeg startet som lærer i videregående skole. En skole som er blitt mer og mer preget av dårlig økonomi, innsparinger og nødløsninger. Derfor er det en stor glede for meg at det nå ser ut til at de to trøndelagsfylkene blir ett. Og da håper jeg selvsagt at vi alle blir nordtrøndere.

Mer midler

Hvorfor håper jeg det? Jo, svaret er ganske enkelt. Nord-Trøndelag har i en rekke år brukt langt mere penger pr elev i videregående skole enn Sør-Trøndelag. I 2014 over 19.000. For den skolen jeg jobber på ville dette betydd over seks millioner mer i driftsbudsjett. Da ville vi gått med overskudd. Vi ville hatt mer penger til undervisningsmateriell og i tillegg seks flere lærerstillinger. Ikke minst ville dette gitt oss større mulighet til å tilpasse opplæringen til den enkelte elevs forutsetninger. Vi ville blitt en bedre skole både for elever og ansatte.

LES OGSÅ (PLUSS): Søvngjengeri er ikke bare et uskyldig fenomen

Redd

Ja, jeg håper virkelig at vi alle blir nordtrøndere. Samtidig er jeg redd at vi alle ender som sørtrøndere. Frykten gjelder ikke egen arbeidssituasjon. I Sør-Trøndelag er vi vant til å ligge i bunnsjiktet når det gjelder kostnader per elev i videregående skole. Nei, jeg er mer bekymret for mine gode kolleger i Nord-Trøndelag. De har i mange år vært nær toppen av listen. En reduksjon ned til samme nivå som i Sør-Trøndelag vil gi store utfordringer. Tar vi Olav Duun videregående skole som eksempel, og bruker tallene fra 2014, ville det betydd en reduksjon på over 15 millioner.

Heldigvis har politikerne sagt at et nytt samlet Trøndelag vil gi bedre tjenester til innbyggerne. Og da går jeg ut fra at dette spesielt gjelder elever i videregående skole. Etter min oppfatning er det eneste alternativet, når det gjelder økonomi i videregående skole, at vi alle blir nordtrøndere. Jeg gleder meg.