Mandag var det igjen en reportasje om Holstvollen i Adresseavisen. Nok en gang vil noen kjempe for å redde det verdifulle kulturminnet nord i Bymarka, og enda en gang kan kommunen skifte standpunkt.

Les reportasjen fra Holstvollen her

Nå er det studentutvalget i Fortidsminneforeningen som prisverdig nok engasjerer seg. De mener det fortsatt er håp. I samarbeid med en tømrermester, vil de komme med kostnadsoverslag og plan for en restaurering. Bortsett fra at forfallet har kommet lenger for hver gang noe slikt blir vurdert, bidrar nye signaler fra kommunen til at håpet kan ha et visst innslag av realisme. Omsider åpnes det for å lempe på kjøreforbudet.

Kommunens til nå strenge klausuler har vært en viktig årsak til at det aldri er blitt noe av forsøkene på å redde det gamle gårdstunet. Det bør være mulig å tillate begrenset biltrafikk for dem som tar på seg å reparere og vedlikeholde Holstvollen. I andre deler av marka er det åpnet for nyttekjøring, for eksempel på veiene inn til Hallsetaunet og til Tømmerdalen. Driverne av Elgsethytta og Rønningen, ja, til og med hytteeiere ved Skjellbreia, får også kjøre bil.

Når du i dag nærmer deg Holstvollen, er det vanskelig å få øye på husene. Både gårdstunet og jordene er i ferd med å gro igjen. Men spor av gamle ferdselsveier, der det ble kjørt med hest og vogn, er fortsatt synlig, og det er lett å se for seg beitende dyr, åker og eng, røyk fra pipa og blomster i vinduskarmen, slik det må vært da Nikoline og Josef Holstvoll holdt til her fram til de i 1971 overlot gården til kommunen.

foto
Holstvollen er i ferd med å forsvinne. Forfall, hærverk og gjengroing bidrar til at den gamle gården snart bare er et minne.

Gårdens nyere historie er en studie i kommunal neglisjering, ansvarsfraskrivelse og rådvillhet. I overordnede planer og retningslinjer blir det brukt store ord om verdifulle kulturminner som skal tas vare på. Men når det kommer til realiteter, blir intet gjort.

Holstvollens skjebne har flere ganger vært oppe til politisk behandling. Allerede i 1999 ville kommunen selge eller leie ut, og da foreslo rådmannen at kjøperen kunne bo der og drive et «kaffe og vaffel-sted». Et tiår senere var forbud mot bosetting, ved siden av finansieringsproblemer, en av grunnene til at et seriøst prosjekt gikk i vasken. Kommunen hadde skrevet en avtale med en gruppe arkeologistudenter som ville etablere et sted der de blant annet kunne demonstrere gamle håndverk. Avtalen ble kansellert, og et senere initiativ fra en privatperson løp også ut i sanden.

foto
Fremstøt i 2005: Prosjektet "Arv fortidspark" gjorde avtale om å overta Holstvollen som felles arena for flere fagfelt. Fra venstre student Ingvild Sjøbakk og leder Ingeborg Collin-Hansen.

«Idyllisk beliggende gårdsbruk i Bymarka selges», sto det i en annonse i Adresseavisen i 2010, da kommunen gjorde en nytt forsøk. I annonsen ble det samtidig gitt klar beskjed om at ingen får bo der og at det ikke er lov til å kjøre dit eller drive med kommersiell virksomhet. Med slike klausuler er det ikke overraskende at gården ikke ble solgt.

Slik har tiden gått, mens råte, sopp og ødeleggelseslyst har fått rå grunnen. Imens har Trolla-beboere og en rekke enkeltpersoner, blant andre Gaute Myhre og Karl H. Brox, forgjeves engasjert seg. I 2014 vedtok formannskapet at bygningene på Holstvollen skulle rives. Dette ble forhindret i tolvte time, uten at noen ny løsning kom på plass.

Se tv-innslag med Gaute Myhre på Holstvollen

foto
Rivning eller bevaring? Studentutvalget i Fortidsminneforeningen engasjerer seg. Tømmerkassen rundt fjøset er i overraskende god stand. F.v.: Tora Flovik Aune, Martin Skjønhaug, Marita Seim og Alexander Rauboti.

Nå er altså nye ildsjeler på banen. Det er viktig å se husene, tunet og kulturlandskapet som en helhet. Holstvollen har størst kulturhistorisk verdi som et intakt gårdsanlegg, men det er fornuftig å ta ett skritt av gangen. En grundig og faglig gjennomgang av bygningsmassen vil avklare hvor omfattende og kostbar en istandsetting vil være.

En redningsaksjon vil uansett koste mye. De som skal investere et ukjent antall millioner her, må ha en garanti for at stedet kan brukes og er tilgjengelig med bil. Forbudet mot å bo der og drive med en eller annen form for næring bør det også være mulig å lempe på, dersom det er et ledd i publikumsvennlig virksomhet og ikke hindrer vanlig ferdsel. Ubebodd er Holstvollen svært utsatt for hærverk.

Det finnes mange eksempler på gårder med kulturhistorisk verdi som blir tatt vare på av lag og foreninger i en kombinasjon av dugnad og offentlig støtte. Med enkelt nybrottsarbeid i form av drenering og pløying, er det også fullt mulig å ta i bruk deler av jorda – til dyrking av nyttevekster i kolonihageparseller – eller som besøksgård med husdyr. En årlig dugnad med motorsag og slåmaskin ville ha stoppet gjengroingen – og gitt gratis ved.

Tragedien om Holstvollen kan få en lykkelig slutt. Kommunal velvilje er en forutsetning, men fortsatt mangler det viktigste: En ny driver med mye penger, enda mer pågangsmot - og fremfor alt en god plan for bruk av gården. Et lite mirakel må til.