Med ulike slags argumenter hører jeg at det reises innvendinger mot at høyere utdanning i offentlig regi bør være gratis. Har vi glemt hvorfor «lik rett til utdanning» og «gratisprinsippet» har så bred politisk støtte her til lands?

En gang iblant har jeg utfordret medisinstudentene våre med å spørre dem hva de betaler for å få studere ved vårt NTNU.

De forstår ikke alltid spørsmålet. Betale? De ser på hverandre, og noen kommer opp med et forslag: «…510?». «…tusen?», må jeg spørre. Nei, hun tenkte på semesteravgiften, 510 kroner. Den avgiften de betaler til Studentsamskipnaden i halvåret for studentvelferden.

Det gir åpning for å spørre dem om hva de tror det egentlig koster, med seks års sterkt tilrettelagt undervisning i og utenfor sykehus, med ulike slags praksistjenester. Landets dyreste utdanning, bortsett fra jagerpiloter, har jeg latt meg fortelle. Og hvorfor kan de ikke like godt betale det selv?

Svaret ligger i lufta. Det ville de ikke hatt råd til. Med mindre de hadde svært rike foreldre. Eller var villige til å starte yrkeslivet med en bør av gjeld langt større enn den de allerede pådrar seg etter sine seks år på skolebenken. Og hvilke leger ville vi da fått? Trolig mange nok, men med annen og mindre variert sosial bakgrunn.

Likevel, hvorfor ikke bare en liten egenandel i form av «en moderat studieavgift», slik jeg ser at Mats Kirkebirkeland i tankesmia Civita foreslår i en kronikk i Klassekampen 16. august?

Du må få med deg videoen med den heftige debatten om byutvikling i baksetet på en liten bil

Han henviser til «mastersyken» og debatten som har gått i sommer om at samfunnet egentlig ikke trenger så mange med høyere utdanning, og at mange med masterutdanning har trøbbel med å få seg jobb.

Dessuten peker han på at det er en overrepresentasjon av masterstudenter fra «de mest privilegerte i samfunnet», og at gratisprinsippet på den måten kan sees som en subsidiering av de mest ressurssterkes utdanning.

Det er også andre fordeler med egenbetaling, skriver han. Det kan få studentene til å tenke nøyere gjennom sine studievalg, og de ekstra midlene kan brukes til å bedre kvaliteten på studiene.

Hmm … – som det heter når man må tenke seg om. Hvorfor har norske politikere, hittil både fra høyre- og venstresiden, vist liten entusiasme for forslaget?

Kanskje fordi de – og vi – er vokst opp i et samfunn der tilgang til kunnskap, på alle nivåer, har vært sett på som en demokratisk rettighet? Og som en forutsetning for et levende demokrati?

Vi hyller gjerne opplysningstidens idealer, og de som er interessert i historie vet at kampen for et eget norsk universitet, det vi fikk i Kristiania fra 1811, var nær knyttet til bevegelsen for et selvstendig Norge.

Få med deg denne gladhistorien: Det gjør meg utrolig glad å se hvor godt gutten jeg møtte ved treningsfeltet på Lade har lyktes

Prinsippet om lik rett til utdanning, uten urimelige økonomiske barrierer, ble forsterket under og etter Den annen verdenskrig. Visjonene om et mer rettferdig samfunn, når bare Hitler var nedkjempet, skapte store bevegelser for fellesskap og sosial rettferdighet, ikke minst i Storbritannia og Norden. Som for helsetjenesten skulle også høyere utdanning være finansiert av fellesskapet, tilgjengelig for alle, også for arbeiderklassens barn.

Men selv i Storbritannia, som i mange etterkrigsår hadde gratis høyere utdanning – stort sett – kom det en Margaret Thatcher, som mente at kvaliteten på universitetene og studentenes motivasjon kunne bli bedre med bare «litt egenbetaling».

Det begynte med «litt», rundt tusen pund i året. Etter en tiårs periode var det blitt til det tidobbelte. Hun finansierte sine løfter om skattelette med å velte kostnaden for utdanning over på den enkelte.

Nå ser jeg annonser i britiske medier for de universitetene som ennå kan love utdanning for mindre enn 9.000 pund i året, rundt 100.000 kroner. De fleste ligger betydelig over. Og det uten kost og losji. I disse dager står striden om at også sykepleiestudentene skal betale sin egen utdanning fullt ut.

Les også hva Leon skriver om hvordan han ble overmannet av nervøsitet da han startet på Tiller videregående.

Det er mange spørsmål knyttet til finansiering av høyere utdanning. Globaliseringen er et eget tema.

Hvordan skal vi i Norden bevare det beste vi har av fellesskapsordninger i en åpen internasjonal markedsøkonomi?

Hittil har vi greid det bra. Men «litt egenbetaling» her hjemme er absolutt ikke veien å gå.

steinar.westin@ntnu.no

PODCAST: Hør våre kommentatorer snakke om mediekrise, burkini og Norges svar på Donald Trump

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.