«For et mesterverk mennesket er! Så opphøyd i sin fornuft! Så uten grenser i sine evner! Så uttrykksfullt og beundringsverdig i skapning og bevegelser, så lik en engel i handling».

Dette skrev Shakespeare i «Hamlet» på 1600-tallet. Han sier at mennesket er et mesterverk, og ja, jeg er enig, men hva er det som gjør oss til disse mesterverkene? Er det noe vi kan påvirke, eller ligger det utenfor vår makt? Alle mennesker er forskjellige, er vi likeverdige?

Les også kronikken: Campingen er helt full for romfamilie, mens trønderfamilie slipper inn

Vi mennesker er ofte opptatt av å passe inn i den A4-boksen som viser resten av omverden hvor stort et mesterverk vi er, men er det slik at hvis man ikke passer inn i denne A4-boksen så er man ikke et mesterverk lenger? Og er vi en engel i våre handlinger hvis vi ser ned på mennesker som er ulik oss selv? Vi mennesker hogger ned trær i regnskogen for penger, banker opp folk på byen for å være homofil og vi ser på fattigdommen i Somalia og sender ungdommer på 17 år tilbake til Afghanistan. Er vi verdig som hverdagsmennesker? Du velger å bruke hundre kroner på Spotify i stedet for å sende kronene til Røde Kors, du er mistroisk mot rusmisbrukere på gata, eller fryser ut enkeltmennesker, enten i klasserommet eller på arbeidsplassen. Det undrer meg at slike ting som dette kan skje når jeg vet potensialet til mennesket.

Vi kan sende mennesker til månen og starte opp prosjekter som Streetlight. Og vi kan gjøre de små forskjellene i hverdagen, som å smile til fremmede, holde opp døra for en eldre dame eller kjøpe blomster til noen man er glad i. Dette viser at du kan bruke ditt liv til å gjøre fantastiske ting, derfor er det viktig å reflektere rundt akkurat dette med hverdagsmennesker. Jeg tror at både jeg og du har makten til å gjøre begge deler. Makten til å velge, men at det er menneskelig å være både trangsynt og egoistisk. Vi kan være bevisste på det og bruke den kunnskapen til å skape en bedre hverdag for andre. Jeg tror det også kan skape en større lykke og frihet hos oss selv.

Opptatt av debatt? Les: Jeg fant til slutt kassen og kom meg ut, fullstendig utmattet og med skjelvende knær

Er vi et mesterverk i handlingene vi gjør eller er vi et mesterverk i kraft av å være et menneske? Både jeg og du har et forskjellig utgangspunkt i livet. Vi har alle hatt en oppvekst, noen har hatt en god en, andre har hatt en med smerte og sorg. Noen kan ha vært syk i oppveksten, andre kan ha vokst opp i fattigdom. Det er så mye vi ikke vet om hverandre, det er så lite vi kan vite om kampen som mange rundt oss kjemper hver eneste dag. Jeg tar meg ofte i å sette mennesker i bokser før jeg kjenner dem. Det er fordi jeg bruker de erfaringene jeg har fått i livet, erfaringene fra min oppvekst, mine venner og mitt miljø til å tenke meg til hvordan andre mennesker er, men det er egentlig ganske urettferdig, er det ikke?

For to år siden fikk jeg operert inn en jernstang igjennom ryggen for å holde oppe ryggsøylen min, som var skeiv. For 15 år tilbake kunne man ikke gjennomføre slike operasjoner, så de med samme forutsetning som meg døde gjerne i løpet av 5–10 år. Dette sier noe om hvor utrolig fantastiske ting mennesket kan utrette. Man kan manøvrere seg mellom nervetrådene i ryggen. Man kan skyte på plass en netthinne med en laser. Man kan sende et signal fra jorden, via verdensrommet og tilbake på under tre sekund.

Mer debatt: Sønnen min ser lengselsfullt på nybakte rundstykker, men må ta til takke med halvgamle knekkebrød

Potensialet til mennesket er så uendelig stort, så hvorfor ser vi ikke alltid mulighetene i hverandre, mulighetene i de menneskene som faller utenfor, og ikke minst potensialet i oss selv? Jeg sitter i rullestol og da jeg var seks år var det mange mennesker som ikke trodde at jeg kunne bli noe, og som ikke så poenget med å gi meg like muligheter som de andre barna. Andre skolebøker, egen undervisning. Man ble sett på som noe eget, noe sært, noe som ikke var verdt å satse på. Akkurat som rusmisbrukeren, utlendingen eller den stille, innesluttede gutten i 9. klasse.

Hvert menneske er en mulighet, og har en mulighet til å bruke sine ressurser til å skape en bedre hverdag for menneskene rundt seg. For å få til dette må hver og en føle at de er verdt å satse på. Alle kan ta et valg om å være et bedre menneske, uansett om man er rusmisbruker, utlending eller rullestolbruker slik som meg. Dette handler ikke om vi og dem, det handler om oss alle. Derfor må vi gå inn i oss selv, utfordre tanken om A4-boksen. Kanskje det ikke er nødvendig å strebe etter å være det mesterverket Shakespeare beskriver, kanskje er det bra nok å være den beste versjonen av seg selv?

Hør våre kommentatorer og gjest Tore O. Sandvik snakke om kollektivtrafikken i Trondheim og vold i trondheimsskolene

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter