Trondheim markedsfører seg både som teknologihovedstad og kirkehovedstad. Men det første som møter alle på tur inn til byen sørfra er byens nye høyhus, Trondheimsporten, og det som sannsynligvis blir verdens største Nav-kontor. Kommunen skal i tillegg ha helse og velferdskontor der.

Jeg synes dette er tragisk av flere årsaker enn den meningsløse symbolikken:

Omorganisering av offentlig sektor generelt, og i Trondheim kommune spesielt, er en vedvarende og syklisk tilstand som tar enormt med tid og ressurser som kunne vært langt bedre utnyttet. Tiltakslystne byråkrater har drevet gjennom gjentatte omorganiseringer slik kommunen bare i min tid har gått fra tre nivå til to nivå og nå tilbake til tre (og delvis fire) igjen. Så har man gått fra seks bydeler til fire distrikt – som nå samles til to.

Les også: Nav flytter - Orkdal taper 50 arbeidsplasser

Både Nav og kommunen driver med tjenesteyting som pr. definisjon er lokalt basert og rettet inn mot befolkningsgrupper som trenger bistand. All sunn fornuft tilsier derfor at å være i nærheten av der folk bor, tilgjengelig og med kunnskap om lokale forhold og folk er en forutsetning for å gjøre en god jobb.

Dette rimer imidlertid dårlig med dagens credo om «robuste» fagmiljø og profesjonalisering. Derfor blir organisering og lokalisering istedenfor et spørsmål om hva som tjener de ansatte selv og organisasjonen – ikke hva som er bra befolkningen de faktisk skal betjene.

Et konkret eksempel: Hjemmesykepleie er noe de fleste av oss sannsynligvis vil få behov for i løpet av livet. Og den må gis tilpasset det behovet den enkelte har i sin egen bolig. Det sier seg selv at dette ikke kan vurderes over telefon eller gjennom å fylle ut et skjema på internett. Istedenfor å være til stede der folk bor mener kommunen at det er hensiktsmessig å ordne dette i et høyhus på Sluppen – vanskelig å komme til, tungvint å reise fra. Ny lokalisering blir dermed åpenbart en forringelse av tilbudet. Om samme logikk skal brukes på sykehjem ville det ikke gått lang tid før det dukket opp forslag om å bygge verdens største sykehjem i Trondheim, ett eller to for hele byen! Tenk hvor profesjonelt og praktisk det kunne blitt.

Opptatt av debatt? Les også:  Dessverre, kulturarven er ikke tilgjengelig, den er stengt av hele sommeren

Offentlig tjenesteyting på sitt beste må ta utgangspunkt i enkeltmennesker og lokalsamfunn. Nærmiljøtjenester kan ikke sentraliseres til store kontorbygg der saksbehandlere er utilgjengelige for menneskene, godt beskyttet av fysiske hindre, rutiner og systemer. Jeg tror derfor at også dette blir et relativt kortvarig eksperiment, og at vi om ikke lenge vil se at kommunen reetablerer seg der folk faktisk bor og lever. Men det vil være en dyrekjøpt erfaring.

En annen dyrekjøpt erfaring er at dårlig boligutvikling får store negative konsekvenser for samfunn og enkeltindivider. Behovet for mange boliger raskt førte til at man fra 60-tallet og utover etablerte tung blokkbebyggelse langt fra bykjernen i mange norske byer.

I Trondheim fikk vi Saupstad, Flatåsen og Kolstad for å nevne noen. Ganske attraktive områder til å begynne med. Men de ble etter hvert preget av at de som kunne flytte ut gjorde det, og at de som ikke kunne flytte andre steder flyttet inn.

Mer debatt: Bobilmafiaen opplever det som status å ligge først i kolonnen

Jeg har inntrykk av at det går bedre nå, men i mange år var de sosioøkonomiske levekårene blant de dårligste i landet, og de er nok fremdeles merkbart dårligere. Det burde derfor være et selvsagt mål å unngå store konsentrasjoner av problemer, men istedenfor redusere dem gjennom variert boligutvikling som over tid blander alle lag og grupper i befolkningen i sunne lokalmiljø. Så hva har vi lært av dette?

Min observasjon er at vi ikke ser ut til å ha lært i det hele tatt. Igjen bygger vi i Trondheim tung blokkbebyggelse langt fra sentrum. Men av det jeg kan se er løsningene kvalitativt dårligere enn for 50 år siden. Det bygges tettere, det er mindre grønt og bilene trekkes inn i boligområdene.

Under dekke av at det skal vær klima og ressurseffektivt har i realiteten boligutviklerne fått relativt frie tøyler til å utnytte arealene maksimalt for å maksimere egen profitt. I dag omsettes disse boligene til høye priser. Men hvor attraktivt vil disse fremstå om noen år når de som nå etablerer seg har råd til å komme seg videre?

Jeg er bekymret for at et for ensidig fokus på rask boligbygging og profitt vil gjenskape akkurat de samme problemene fremover. Men denne gangen kan vi ikke si at vi ikke visste bedre. At verdens største trygdekontor berger oss tror jeg heller ikke.

Hør våre kommentatorer snakke om sommerferie, Starmus, Midbyen og valgkampen

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter