Til jul i fjor fikk jeg et nytt par Adidas sko. Det var akkurat de skoene jeg hadde ønsket meg i seks måneder, bare i feil farge. Så norsk som jeg var, ville jeg i det øyeblikket ikke ha de skoene noe mer, for de var jo feil farge! Derfor fikk jeg tilbake pengene for dem og sløste de bort på litt sminke. Brukbart? Ikke egent-lig. Måtte jeg ha det? Så absolutt.

Året før fikk jeg en splitter ny rettetang fra et eller annet dyrt merke. Men jeg hadde jo ikke ønsket meg rettetang, nei, jeg ville jo ha en ny krølltang. Jeg fikk tilbake pengene og kastet de bort på et par solbriller og noen topper. Brukbart? Tja. Måtte jeg ha det? Helt klart.

En kveld i 2010, mens jeg svettet meg gjennom en hinderløype nede i kjelleren hvor jeg trente taekwondo, landet et passasjerfly på Værnes. En ung og håpefull mann fra Etiopia hoppet av, mens tusenvis av tanker om fremtiden hans lå og gnagde i bakhodet hans. Bare uker senere kom denne unge mannen ned til kjelleren vår. Han ville trene med oss. Jeg var så liten da, både med tanke på hvordan jeg tenkte og så ut; som en liten, norsk drittunge, egentlig.

En stund sleit vi med å forstå han; han kunne jo ikke norsk, men hadde likevel så mye å si. Han slengte ut noen engelske ord her og der, fikk oss ofte til å le, fikk oss til å bli, vel, glade. Taekwondo skulle man tro han hadde trent hele livet; han raste rundt på matten og slo selv de beste på laget under kamp-kveldene.

En kveld samme året, mens jeg stappet i meg popcorn og var misfornøyd fordi mamma hadde kjøpt feil brus, sto den unge mannen foran speilet og nervøst prøvde på seg en hvit skjorte. Han gjorde seg klar til morgendagen; dagen hvor han skulle få vite om han fikk bli i landet, eller om han måtte tilbake til et liv med usikkerhet og fare. Dommeren i retten valgte senere alternativ nummer to.

Folk på teamet hadde blitt så glade i han. Treneren og forel-drene hadde blitt så glade i han. Jeg hadde blitt så glad i han! Vi må anke, sa folk. Anke? Ti år gamle meg klødde seg i hodet og forsto ingenting. Men ja, ja vi måtte anke!

Vi dro på flere dugnader og la ut utallige mange innlegg på nettet for å få folk til å overføre penger til støttefondet som var laget for han. Retten hadde sagt at han ikke hadde noen grunn til å bli. Vi på teamet mente noe annet.

I 2012 fikk teamet mitt flere gull i NM, blant annet han. Da hadde han fått to avslag om å få bli i Norge, men ikke blitt sendt ut. Hva ventet de egentlig på?

Adresseavisen skrev om han; den fantastiske taekwondoutøveren fra Etiopia, som Norge ville ha ut rett etter at han hadde vunnet tittelen som norgesmester. OL-håpet til Norge, han som kunne slå alle koreanerne i sin egen sport, fikk ikke lov å være her. Journalisten i avisen mente det var absurd. Retten mente det var absurd å si at det var absurd. Vi mente det var absurd å si at det var absurd å si at det var absurd. Og sånn gikk det videre.

På flere taekwondoturer har jeg latt være å spise noe før innveiingen, i frykt for å komme over vekta og kjempe mot noen som er eldre enn meg. Tenkte jeg de gangene jeg gjorde det på de som ikke fikk mat i hjemlandet til den unge mannen? Ikke i det hele tatt. Burde jeg det? Helt klart.

Jeg er en hormonell tenåring i verdens sjette rikeste land, og noen dager tenker jeg at livet er dritt.

Jeg er en bortskjemt femtenåring i en av Norges fineste byer, og noen dager blir jeg sur på mamma fordi hun ikke serverer den middagen jeg har lyst på.

Jeg er en egoistisk ung jente i et svært hus som griner over å ikke ha det «alle andre» har.

Likevel tror jeg at etter møtet mitt med den unge mannen for seks år siden, har jeg blitt litt mindre bortskjemt og egoistisk. Denne unge mannen har lært meg så ekstremt mye, uten å i det hele tatt ha prøvd. Da han kom hit var han så positiv, så åpen og full av kjærlighet. Ingen av oss visste hva han kom fra, hva han hadde vært igjennom, eller hva han hadde i vente. Likevel er jeg stolt over de folkene rundt meg og meg selv for at vi tok han så godt imot.

Men på tross av alt det gode i den mannen, ville ikke Norge ha han her. Han måtte dra, og ingen vet hvordan det kommer til å gå. Ikke han selv engang.

Mamma og jeg ville ta farvel. Vi ga han litt penger, noe for å ha med på reisen. Trengte vi pengene? Ikke egentlig, de ville bare blitt brukt på drittsminke og dyre, pompøse ting. Føltes det godt å gi dem til noen som faktisk trengte dem? Ja, det var kanskje noe av det beste jeg har gjort. Jeg har alt det jeg trenger, og mer til. Livet mitt er så godt, stappfullt av penger, mat, muligheter - og lærepenger.

Den unge mannen sa, da vi tok farvel, at han var så heldig. Så heldig som har fått muligheten til å bo i Norge så lenge, så heldig for å ha levd seks år i trygghet og forvaring, uten å måtte se seg bak ryggen hele tiden. Det han ikke vet, er at jeg egentlig er den heldige her. Ikke fordi jeg «har alt jeg trenger», men fordi jeg har møtt en som ikke har det.

Jeg er heldig fordi jeg har forandret meg fra en drittunge som ville ha alt servert på sølvfat, til en som tenker litt mer på de rundt seg, bare på grunn av en ung flyktning med håp og drømmer. Den lærepengen ville jeg aldri ha byttet for noe; nei, ikke engang i de skoene i rett farge eller den krølltangen jeg så gjerne ville ha.