Brukbar/Blæst og Familien har gjennom mange år skapt tusenvis av konsertopplevelser og vært viktige arenaer både for publikum, artister og arrangører i regionen.

Som musiker Petter Vågan skrev på sin egen Facebook-side: «Greit nok at Sverresborg og Granåsen går så det suser – men hvor skal den nye Åge spille til hun kan fylle Sverresborg?»

Likt idrett, og likt vanlig handel så er musikkopplevelser også en del av et økosystem. Et økosystem som trenger flere faktorer for å fungere.

Noen byer klarer å klamre seg til lokalt eide kaffebarer og matleverandører mens i andre byer blir de kjøpt opp av nasjonale og internasjonale kjeder og dermed mister lokal matidentitet. Hva hadde langrenn vært for Norge og Trøndelag uten de lokale talentene som klatrer helt til topps på pallen?

I Trondheim har vi både lokale kaffebarer, vi har skistjerner og vi har lokale musikalske talent og talentfabrikker som NTNU. Vi har attpåtil en lokal musikknæring som drar hjem listeplasseringer og spellemannspriser med hyppig frekvens.

Gjennom år med satsing fra flinke musikknæringsaktører som Pstereo og Trondheim Concerts og UKA og en satsing på festivalstøtte fra Trondheim kommune har det blitt skapt en ny storkonsertkultur i Trondheim som har truffet publikum. Sjangerfestivalene lever også godt enn så lenge.

Les også: - Vi mister en scene som er enormt viktig

Men hvor bærekraftig er festivalbyen Trondheim hvis vi glemmer å tenke på resten av økosystemet, i dette tilfellet de små helårsarrangørene?

Helårs konsertdrift handler ikke bare om gode kulturopplevelser, å sosialisere seg gjennom musikken eller at talent får prøve seg. Det er også musikknæring, og den største arbeidsgiveren for mange flinke musikere, teknikere og underleverandører.

Hvordan skal vi bygge morgendagens trønderske og norske headlinere hvis det ikke finnes konsertsteder hvor de kan bygge opp en tilhengerskare, og et miljø å utvikle seg i før de er klare for å toppe festivalene?

Hvordan skapes morgendagens stjerner? Når Highasakite headlinet årets Pstereo foran 8500 betalende publikummere så var en liten sirkel symbolsk sluttet for mange i byens musikkliv, og mange som fortjente en liten anerkjennende klapp på skuldra.

Musikerne Ingrid, Kristoffer og Trond hadde gjennom sin musikkutdanning på NTNU blitt en del av musikkmiljøet i byen og frekventerte byens mindre scener med band som Your Headlights Are On og Pelbo. I januar 2012 debuterte Ingrid og Trond med nytt band på den andre utgaven av Trondheim Calling. To år senere toppet Highasakite VG-lista med sitt andre album «Silent Treatment».

Les også: Velkommen til crazy-land!

Talentet og musikken har de skapt selv, men det er mange små og store innsatser som står bak muligheten for en slik suksess. Flest gjort på hverdager.

De mange konsertene på de mindre scenene, som oftest i tap for arrangørene. De mange tilbakemeldingene og rådene og anbefalingene fra andre i miljøet. Bli litt bedre for hver konsert, og litt smartere for hver samtale med andre. En lokal heiagjeng. Små forsiktige samarbeid som etter hvert blir stor musikknæring som i Highasakite sitt tilfelle.

Deler av kultur og idrettslivet drives i all hovedsak for det offentlige midler, og det er bra, men er så store sosiale forskjeller i kulturlivet like bra?

Trondheim kommune og Staten ga Trøndelag Teater i 2015 83 millioner i støtte. Omfordeling av 1 prosent av disse midlene til de små helårsarrangørene i Trondheim hadde vært nok til at vi ikke hadde trengt å skrive denne kronikken.

I rådmannens budsjettforslag for 2017 så foreslås en «styrking av innsatsen inn mot store arrangement på kulturområdet». Er det virkelig der skoen trykker hardest akkurat nå?

Fikk du med deg dette innlegget fra Anne B. Ragde: «Vi mumler ikke. Vi roper høyt!»

Trondheim trenger stabile helårsscener med rette forutsetninger til å kunne levere hverdagskultur for byens befolkning og lavterskeltilbud til byens voksende musikkmiljø. En seriøs kulturby må legge til rette for at det fortsatt er rom i sentrum for å drive mindre konsertsted på samme måte som vi forventer at det offentlige legger til rette for teater, litteraturhus og kunsthall.

Det er for viktig til å overlate til tilfeldighetene, og vi kan heller ikke forvente at restauratører, nattklubber, eller eiendomsutviklere skal ta ansvaret selv. Det ville vært helt uhørt å tenke slik innenfor andre kulturelle uttrykk.

Å drive helårs konsertscene i Trondheim er en tung jobb, og langt mindre lukrativt enn å åpne enda en burgerbar. Det er bra vi har mange gode scener i kapasiteten 600–1000 pers, men de færreste artister kan begynne der, verken tilreisende eller lokale.

Det er de små arrangementene som utvikler morgendagens publikum, headlinere og musikksjangere og som gjør musikken levende. Det har vi ikke råd til å gå glipp av!

(Dette innlegget er tidligere publisert på hjemmesidene til Trondheim calling)

Hør våre kommentatorer snakke om det nye kommunekartet, Stoltenberg-boka og byutviklingsmote

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.