Slik kan man innimellom tenke. Det er ikke helt enkelt, dette her. Det er ikke det. Vi lever i en kompleks tid, med komplekse løsninger vi ikke alltid skjønner, og vi lever i en tid med komplekse kjønnsroller. Ja. Kjønnsrollemønsteret er i beste fall litt forvirrende, og i verste fall knapt til å forstå. Jeg er helt for likestilling, altså, det er ikke det.

LES OGSÅ: Åpent brev til bløte trafikanter

Men det var liksom litt greiere før. Da kunne vi menn være tause og fåmælte, uten at noen brydde seg så veldig mye. Da hadde vi i det minste krigen i fred. Slik er det ikke lenger. Nå skal jo jenter krige minst like mye som gutter, men. Ja, men. Man kan av og til gripe seg i å savne mannen i seg, der man sitter og leter etter sin egen maskulinitet. Selv om jeg er fullstendig upraktisk og egentlig helt uinteressert i tekniske duppeditter og praktisk arbeid, ja selv jeg kan lengte etter en dobbeltgarasje. Gi meg en motorsag. Eller en slegge. Når alle maser rundt en, kan man gripe seg i å misunne Lothepus som bor i en campingvogn med en kompis, et par sekspakninger, mens de driver og sprenger ting. Slik kan en mann tenke.

Les Adresseavisens leder: Feil politikk å redusere fedrekvoten

Man kan ønske seg en gravemaskin og andre sånne maskuline ting. Vi drømmer jo egentlig i bunn og grunn om å være alfahanner, men så har det altså kommet til det punkt hvor vi har blitt flinkere til å sette opp hår enn å mekke motorsykkel. Ja, mange av oss kjører ikke motorsykkel en gang. Det er jo ikke helt trygt. Nå ja.

Arbeidsoppgavene i hjemmet er diffuse. Jeg kjenner menn som med viten og vilje har lagt en rosa sokk i hvitvasken, bare for å kunne konsentrere seg om garasjen sin. Selv om de ikke har garasje. Vi menn er egentlig ganske enkle og ukompliserte. Vi er tause, fåmælte, liker sjelden å snakke om følelser, i hvert fall ikke under fotballkampen, gi oss blodig biff og la oss være i fred, så er vi – stort sett – ganske medgjørlige. Vi er også dypt romantiske. Vi sliter bare litt med å få det ut. Det er menn som oss Stein Torleif Bjella synger om.

Les også: Jeg er invitert på jentelunsj, jentetur, jentefrokost - og for meg blir det et steg tilbake. Vi tar ikke jentelunsj kl. 12, vi tar lunsj

Før luktet vi menn av vedhogst, motorolje og gammel svette. Nå lukter vi av lavendelbad og eteriske oljer. Vi henger litt med på noen områder, og flere av oss kjøper våre kroppspleieprodukter på nettet. Så kan man diskutere om det styrker vårt maskuline selvbilde når eposten spammes ned av nyhetsbrev fra blivakker.no og beautybay.com. Neppe.

Og når vi ser dagens unge som en gang skal bli menn, så ser vi ikke en framtidig Harald Grønningen eller Svein Grøndalen. Hjelpe meg, kan vi tenke. Trøste og bære, kan vi tenke. Skal disse unge håpefulle forsvare landet vårt, kan vi tenke. Oppbrettede bukser, ankelsokker (gud forby) og solariumsbrune. Vet de hva en motor i det hele tatt er? Vet de hvordan de skal snekre en platting? Det vet ikke vi heller, men vi liker å tro at vi vet det. Men så ser vi på alle disse flotte ungdommene en gang til, og så vet vi jo at det vil gå helt greit. Russerne kan bare komme.

Les også kronikken: Manglende åpenhet rundt pasientskader kan medføre at feil skjules

Fotballkamper er ikke som før. Ingen av spillerne har lenger hår på kassa. De har mindre kroppshår enn Barbie Ken. Hvis de får vondt underveis kommer Røde Kors og bærer dem av banen. Håret ligger like stødig som på en Playmofigur gjennom nitti samfulle minutter. Får de hårvoks på blåresept?

Les også: Guidet tur i et hav av menn

Man kan av og til føle seg som jeg-personen i Obstfelders dikt «Jeg ser» (her er artikkelforfatteren på tynn is, alfahanner og dikt, liksom, ha!), «jeg ser, jeg ser, jeg er visst kommet på feil klode…..her er så underlig.» Det er nok bare vi som sliter å finne vår plass i dette metroseksuelle samfunnet. Og så tror hipsterne at bare fordi de har skjegg og tømmerhuggerskjorter, så har de tatt urmannen tilbake. Ha! Kaffe Latte og Mac har aldri vært særlig maskulint. Skaff deg en øks.

Så kan du som leser dette selv vurdere om artikkelen er et forsøk på å framstå som Adresseavisens svar på Michel Houellebecq. Eller om det er et rop om hjelp. Selv er jeg sannelig ikke helt sikker.

orjangreiff@hotmail.com