Tar du jobben og lønna, så får du sannelig også ta ansvaret som følger med. Er du leder er det din egen person som er ditt fremste redskap.

Vi tar mye for gitt, vi såkalte normale. Kroppsfunksjoner, menneskeretter og demokrati. Mange kombinerer alt dette i synet på et vanlig arbeidsliv. Har vi grunn til å fortsette med det?

Arbeiderbevegelsen i Norge fikk i 1919 gjennomslag for en lovfestet «normalarbeidsdag» på åtte timer. Åtte timers arbeid, åtte timers hvile, og åtte timers søvn gjelder fremdeles. Normal er imidlertid ikke tilstanden i helsevesenet, retten til åtte timers søvn er altså ikke gitt alle. Her er arbeidstida en del av forhandlingene mellom partene i arbeidslivet. Det er likevel klokt, fordi det er i samarbeid vi finner de beste løsningene for turnusarbeiderne. Dagens regjering bør merke seg det, om den i valgår vil forverre våre vilkår.

Les også: Sjefens ansvar å redusere fravær

Forhandlinger er sivilisert krangel, og forutsetter gjensidig tillit og respekt. Jeg er tillitsvalgt i en av landets største fagorganisasjoner. Mitt organisasjons-DNA er innstilt på rettferdighet, forhandlingsbare løsningsmodeller, og ideen om at de beste svarene finnes etter å ha belyst hele det berørte saksområdet. Vi er der for andre når andre ikke klarer seg selv, sykepleiere både i sykehus og i kommunene. Vi er blant dem som stiller opp med kunnskap og tilstedeværelse for pasientene – når vi kan. Noen ganger kan vi ikke. Hvorfor?

La meg ta et eksempel fra egen hverdag som hovedtillitsvalgt i storkommunen Trondheim. Hos oss skal ledelse nå pusses, strykes og styrkes. Her var nylig 800 ledere av Rådmannen invitert til å møte hverandre. Hva passer da bedre enn å kjøre ledersamlingene i store saler som «eventer», og presentere rådmenn og grå direktører som stjerner i eget show? Spe på med lys, og tørris som på en produktplassering - og du har satt scenen for å presentere budskapet som nytt og spennende.

Opptatt av debatt? Les også: Jeg ser meg i speilet. Føler meg sårbar og annerledes. Er jeg verdt å elske?

«Same shit new wrapping» heter det på nynorsk. Om innpakninga er aldri så glinsende, er det de samme innsatsfaktorene som gjelder. I ledelsesforskning er det fint lite som har endret seg de siste tjue åra, og amerikansk forskning og styringsmodeller basert på markedsmodeller i privat næringsliv er de rådende. Mer service og flere kundebesøk for pengene. Utfordringene kommer etterhvert, og først og fremst som en motreaksjon på det reaksjonære. En kan ikke selge budskap om effektivisering når en mangler innsatsfaktorene. Hos oss representert ved en rådmann for Helse- og Velferd som om sykehjem sier «at det periodevis er en sykepleier tre kilometer unna er en kalkulert risiko i dagens situasjon, selv om vi ønsker at det skal være en sykepleier på hver enkelt enhet». Hva i all verden har du som leder forstått da? Hva tar en som øverste leder ansvar for når en ikke gjør jobben for medarbeiderne mulig?

Kommunen, eller konsernet som den strategiske ledergruppa omtaler seg som, går også med overskudd. Også det er en omskriving av virkeligheten. I en forvaltningsøkonomi, hvor du tildeles budsjetter gjennom politiske vedtak, handler det om å benytte tildelte midler. Når du bruker mindre, blir det mindre forbruk. Når dette skjer i sektorer hvor rapporter peker på farlig lav og uforsvarlig lite faglig bemanning, blir det lovstridig. Slikt svares ut med forsøk på å unngå offentlig debatt, en god porsjon arroganse og hersketeknikker, og forsøk på bortforklaringer. Lovbrudd er ulovlig. Å kalkulere med dem kan være kriminelt. Min jobb er å sikre at det ikke skjer på min vakt.

Mer debatt: Kjære arbeidsgiver, vet du hvordan det er å søke på jobb etter jobb etter jobb?

Tar du jobben og lønna, så får du sannelig også ta ansvaret som følger med. Er du leder er det din egen person som er ditt fremste redskap - for å målbære og omsette den kunnskap du skal praktisere. Dette kan selvsagt suppleres med støttefunksjoner og rådgivere, men i bunn ligger alltid dette: Evnen til å fatte essensen i budskap, omsette dette i handling, inkludere berørte parter tilstrekkelig, og sørge for opplyste beslutningsgrunnlag. Nettopp derfor er det en krevende stilling å inneha, som slett ikke bør bekles av alle som tilfeldigvis kjenner de rette folka eller gjentar de riktige setningene i et intervju eller to. Nødvendig nøkkelpersonell i helsevesenet, som sykepleiere, må ikke betraktes som utgiftspost du bruker minst mulig og bare hvis du må!

Dette er imidlertid tilfellet i flere historier vi får fortalt fra våre medlemmer. Pengene som i Trondheim 2016 ble bevilget til å styrke sektoren, ansette flere av oss, ble ikke brukt. Er det virkelig ikke så nøye med våre arbeidsvilkår, og pasienters rettigheter? Kjenner en ikke den sektoren en skal lede, bør en la det være. I tåkedisen av tørris og spotlight i norsk kommunesektors selvforherligende lederprogram ligger blant annet dette: Klarer du deg selv er du billigere for alle. Kan du gå selv, slipper vi å vurdere ytterligere tiltak. Dette gjelder både pasienten og arbeidstakeren. La meg for egen regning også tilføye: Lederen. Det ligger alltid forventninger om kursendring knyttet til setningen mange foreldre utbryter i den kanskje tydeligste overgangsfasen i selve livet: Se, han går!

Hør våre kommentatorer snakke om Krf-landsmøtet, regjeringskabal og teatersjef-søkere

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter

Krnoikkforfatteren: Torbjørn solberg er Hovedtillitsvalgt Norsk Sykepleierforbund i Trondheim kommune. Foto: Vegard Eggen