Vi er inne i en skjebnetid for Europa – et Europa preget av instabilitet. Paris-terroren i fjor ble etterfulgt av bomber mot flyplassen og metroen i Brussel før påske. Migrasjonsutfordringene tynger flere land. Selv om tilstrømmingen avtok gjennom vinteren, tar den seg opp nå. Det er sårbare stater i et belte rundt Europa, en aggressiv og uforutsigbar nabo i øst, Russland, og en rekke andre krevende forhold. Vi ser store økonomiske omstillingsbehov, en vekst som lar vente på seg og polarisering internt i EU. Europas maktelite skvises fra alle kanter, nye protestpartier fosser fram, og det er politisk usikkerhet i Storbritannia og USA.

At ting skjer langt unna er ikke lenger en garanti for trygghet. Det man har bygd opp og oppnådd de siste tiårene, et felles grunnlag for rettigheter og forpliktelser for alle EUs medlemmer, er ikke lenger like selvfølgelig. Mye er usikkert og uforutsigbart og ting endrer seg raskt.

Flyktningsituasjonen preger både enkeltland og EUs organer. Schengen-samarbeidet er under stort press og vi må få kontroll med tilstrømmingen og yttergrensene med tiltak som er rettet mot opprinnelses- og transittland. EUs avtale med Tyrkia var et viktig skritt i riktig retning. Nå må også EU sørge for å følge sin egen sikkerhetsstrategi, som omfatter kamp mot terrorisme, organisert kriminalitet, menneskehandel og nettkriminalitet.

Mange av de store utfordringene det internasjonale samfunnet står overfor, krever mer overnasjonalitet, mer internasjonalt samarbeid – ikke mindre, skal disse problemene kunne løses.

Derfor var det mange av oss som håpet på et fortsatt britisk EU-medlemskap etter 23. juni. I dag er vi skuffet.

Statsminister David Cameron sa at han med hode hjerte og sjel mente Storbritannia ville være sterkere, sikrere og best tjent med å forbli i EU. Men det britiske folket har nå talt. Storbritannia går ut av EU.

Selv om meningsmålingene har vist «close race», sender beslutningen likevel sjokkbølger inn i både det politiske miljøet og i finans- og handelsmarkedene. Dette er en politisk game-changer av dimensjoner som ingen kan forutse rekkevidden av og som betyr begynnelsen på slutten for det Europa vi har sett vokse frem gjennom de siste tiårene. Når en av våre nærmeste venner og allierte forlater EU, er dette en dramatisk beslutning som vil få betydning for handel, verdifellesskap, stabilitet i Europa og for norske interesser.

Norge er et land med en liten, åpen økonomi, helt avhengig av handel. Storbritannia er en viktig partner og en av våre viktigste allierte. Det handler om lange historiske linjer. Vi deler mange verdier og synspunkter knyttet til økonomiske spørsmål og det indre marked. Storbritannia spiller med sine ressurser også en viktig utenriks- og sikkerhetspolitisk rolle i Europa.

I det korte bildet skaper Brexit usikkerhet og bekymring for investeringsviljen og for utviklingen i europeisk økonomi. De politiske konsekvensene vil likevel være de mest dramatiske.

Risikoen er der for en dominoeffekt. Et forhold er samholdet internt i Storbritannia, noe annet er at flere EU-land kan komme til å revurdere sitt medlemskap og at ekstreme, ytterliggående proteksjonistiske krefter får en vitamininnsprøytning.

EU må nå gå i seg selv, ta innover seg den uroen mange mennesker i Europa føler, ta på alvor at dette er en anti-establishment reaksjon og ta grep som sikrer vekst, trygghet, tillit og flere jobber.

Det hviler derfor et stort ansvar på de politiske lederne i Europa for å bidra til løsninger som gir fremtidsoptimisme og sikrer behovet for stabilitet i Europa.

Europas fremste fortrinn har vært evnen til å få til konkret samarbeid i møte med felles utfordringer. Kompromisser er politikk på sitt beste. Selv om løsningene ikke alltid er like populære i alle land, handler internasjonalt samarbeid om å gi og ta. Norge er tjent med å bidra til felles løsninger, i tett samarbeid med EUs institusjoner og medlemslandene.

Hva EU og EØS-avtalen betyr for norsk verdiskaping og velferd må ikke undervurderes. Nesten 80 prosent av vår eksport går til EU, og avtalen gir oss tollfri markedsadgang til hele 31 land. Men EØS-avtalen handler også om noe utover markedsadgang. Samarbeidet om innovasjon og forskning i EU er også viktig for å lette omstillingen i norsk økonomi.

At Storbritannia forlater EU endrer derfor ikke det faktum at EØS-avtalen står støtt. Norges tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen ligger fast og er solid forankret gjennom et bredt flertall i Stortinget. Vår regjering fører en offensiv europapolitikk, basert på en flerårig strategi.

Når vi skal trygge Norge for framtiden, sikre Norges interesser, er Europa og EU en vesentlig del av vårt sikkerhetspolitiske og verdimessige ankerfeste. Norge og EU deler verdigrunnlag med demokrati, menneskerettigheter og rettsstaten. Norge skal bidra til dette fellesskapet. Vi er en del av løsningen.

Vi må unngå den nasjonale egoismens Europa og at vi erstatter murer med fort. Norge er avhengig av Europa, vi må stå sammen med våre viktigste venner og allierte. Europas utfordringer er våre utfordringer. Manglende håndtering av situasjonen i Europa vil få følger for Norge. Et svakt og splittet EU vil svekke Europas sikkerhet. Et sterkt og samlet Europa derimot vil virke stabiliserende også på resten av verden.