Brått har Beitstadsundet mellom Vestvik og Stømnestangen blitt sentrum i en underlig, politisk sak. Det kinesiske selskapet Sichuan Road and Bridge Group (SRBG) hadde levert det billigste anbudet på brua over sundet, et ledd i utbyggingen av Fylkesvei 17. Det nest billigste anbudet, fra det østerrikske selskapet PNC Norge, er 40 millioner dyrere. Alt lå an til at trønderske bilister skulle få kinesisk stål under dekkene.

Det varte til 10. oktober. «Vi har ingen forpliktelse til å akseptere kinesiske anbud», sa Marit Arnstad (Sp) til Trønder-Avisa, og anbefalte de nordtrønderske fylkespolitikerne å si nei til SRBGs anbud. Slik gikk det også. Tirsdag innstilte fylkesrådet på at SRBGs anbud ikke skulle tas i betraktning. Fylkesrådsleder Anne Marit Mevassvik (Ap) forklarte avgjørelsen slik: «Innenfor EU og EØS har vi forpliktelse til å vurdere alle budgivere. Det er også avtaler med andre land som kan medføre slik plikt. Men vi har ingen slik plikt mot Kina».

Formelt sett har Mevassvik rett. Fylkesrådet har lov til å se bort fra anbudet fra SRBG, men vakkert er det ikke. Ikke bare koster det skattebetalerne 40 millioner, det skaper også et inntrykk av at det er greit å endre konkurransevilkårene for et anbud i etterkant. Konsekvensen kan fort bli at fylkesrådet oppfattes som uryddig.

Når fylkesrådet tar en beslutning som koster skattebetalerne 40 millioner, er det rimelig å forvente at det ligger gode argumenter bak. Dessverre reiser saken flere spørsmål enn politikerne gir svar.

Nå som kineserne er ute av dansen, er det etter alt å dømme vil PNC Norge som vil vinne anbudet. Hvordan det kan være bedre for lokale bedrifter at et selskap fra Østerrike bygger brua over Beitstadsundet, er et mysterium. Fylkesråd for samferdsel, Tomas Hallem (Sp), sier til Trønder-Avisa at han er bekymret for den norske modellens framtid hvis kinesiske selskaper får etablere seg i Norge. Hallem viser til at en av Statnetts underleverandører hadde leid inn et firma som benyttet seg av bosniske arbeidere på slavekontrakter. Hva et selskap som verken driver med brobygging eller kommer fra Kina har å gjøre med SRBG, er i beste fall uklart.

LES KOMMENTAREN: Flere veier ut av fossilsuppa

Enda merkeligere blir det når man tenker på at SRBG allerede er aktive i Norge. For to år siden vant de en anbudsrunde om å levere stålarbeidet til Hålogalandsbrua. Hvis Hallem lurer på om selskapet driver med sosial dumping, kunne han ha rettet blikket nordover. Prosjektleder for Hålogalandsbrua, Hans-Jack Arntzen, har uttalt at det kinesiske selskapet har håndtert forskjellene mellom norske og kinesiske forhold bra, og at de har satt seg inn i norske bestemmelser og regler. LO i Trøndelag ser heller ikke ut til å ha sterke motforestillinger mot at kinesiske selskaper melder seg på i konkurransen. I lys av det, er det ikke lett å forstå hva grunnlaget for fylkesrådets innstilling skal være, utover at kinesere uansett ikke er velkomne.

Fylkespolitikerne ønsker at spørsmålet om hvorvidt kinesiske selskaper skal få virke i Norge, bør avklares på et nasjonalt nivå. Det har de rett i. Så langt har de ikke fått mer enn en løftet pekefinger fra Per Sandberg, som advarte om at det kunne få konsekvenser for den nordtrønderske lakseeksporten til Kina. Det var ikke spesielt elegant fra fiskeriministerens side, men lite tyder på at regjeringen kommer til å sette kroken på døra for kineserne. Norge i ferd med å forhandle fram en frihandelsavtale med kinesiske myndigheter. Kommer den på plass, kan norske bedrifter fort måtte venne seg til kinesisk konkurranse. Da kan fylkespolitikerne ha så lyst til å holde dem ute som de bare vil. Lov får de neppe, med mindre de har bedre argumenter enn de har lagt for dagen hittil.