Jeg er ikke kristen. Pilgrimsleden har jeg aldri gått, Nidarosdomen bare en sjelden gang besøkt. Hvordan Olavsfestdagene kan hevde å ha et mer «verdibasert» musikalsk program enn for eksempel Pstereo, har jeg aldri forstått. På ungdomsskolen ble jeg fritatt for kristendomsundervisning (og i stedet leste jeg Brett Easton Ellis’ «American Psycho»).

Jeg er nok et av de menneskene som har mistet «sitt identitetsgrunnlag» og derfor «flyter rundt på havet som en kork», for å sitere Ola Borten Moe. Det var slik han ordla seg i et intervju med Adresseavisen for allerede sju år siden. Hvem var det han snakket om? Seg selv? Nei. Han har jo identitet og er norsk og bor på et jorde. Det må ha vært meg, tidligere medlem av Humanetisk forbund og borgerlig konfirmert. Og jeg forstår at han vil hjelpe meg.

Til det vil jeg si tusen takk. For det er vanskelig å flyte som en kork på åpent hav. For meg er demokrati, folkestyre og medbestemmelse både bra og dårlig. Ytringsfrihet er fint eller ufint, jeg husker ikke. Den nordiske modellen, med liten ulikhet, en fungerende velferdsstat og relativ likestilling, er fantastisk og forferdelig. Jula er høy- og lavtid. Homofili er sykelig perversjon og ekte kjærlighet. Pakistanere er pakkiser og medmennesker. Kjønnslemlestelse av barn er greit eller ikke. Æresdrap er rett og galt. Islamistiske terroraksjoner er en ting og en uting, høyreekstrem vold dumt og smart, mens voldtekt er overgrep og sexy.

Forrige helg sto jeg med 65000 andre mennesker på Nya Ullevi i Göteborg. Popstjernen Håkan Hellström skulle synge, men før han gikk på, spilte strykerne et utdrag fra «Du gamla, du fria». Tårekanalene mine kom under press. Jeg stemte i allsangen og kjente på samhold og tilhørighet. Jeg tenkte på bestemors slekt, som kom fra Finland til Sverige. Jeg tenkte at også vi, jeg og mine skal leve og dø i Norden. At vi skal få det til. Og at det vi har fått til, er verdifullt. Noe å forsvare og videreutvikle.

I en svensk avis ble Håkan Hellström samme dag avkrevd å være tydelig politisk og ta offentlig avstand fra framveksten av ytre høyre-partiet Sverigedemokraterna. Det ligner på hvordan en kommentator i denne avis mener popmusikere bør redegjøre for sine verdier, for i neste øyeblikk å sette dem i samme kategori som «mammon» og «ego». Og etter konserten forsto jeg det: De verdiene jeg hadde kjent på, var nok ikke tilstrekkelige. Dumme, dumme meg.

Les også: Det er for lettvint å sette likhetstegn mellom kristendom og norske verdier

Jeg hadde glemt at det bare finnes én riktig tenkning i vår tid og vårt land, nemlig den religiøse. At alt det gode kommer fra kristendom, mens alt det vonde er noe annet. En infam og fremmed religiøsitet som kommer utenfra, og for eksempel gir seg uttrykk i sosial kontroll av unge jenter, kan bare møtes ved å bli enda mer religiøs selv – hvis ikke er man nøytral.

Jeg hadde glemt at en popstjerne som Hellström bare har verdi dersom han er eksplisitt politisk (slik kunstnere også ble målt i Sovjetunionen), mens Kurt Nilsen bare synger fint dersom han også viser frem en kristen og erkenorsk gudstro. Dessuten hadde jeg nesten blitt nasjonalist på vegne av feil land, Sverige, der jeg sto og gråt til landets uoffisielle nasjonalsang.

Vil du ha ukas meninger gratis i innboksen? Meld deg på vårt nyhetbrev via denne lenken

Atter en gang var jeg redusert til en verdiløs mann, med florlett identitet, som snart fløt som en kork ut på det åpne havet – mens Ola Borten Moe og Linda Hofstad Helleland og de andre rettroende sto på kaia og ropte ut til meg om frelse, Gud og Norge, Norge, Norge. Med vann i munnen gurglet jeg tilbake: Tusen takk!

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter