Arkitekt Ole Wiig vil at verdens ledere på neste miljøtoppmøte skal si «look to Trondheim». Det hadde vært stas, men framstår som en floskel.
Wiigs visjon for Trondheim, presentert i en kronikk i Adressa i mellomjula og på et møte på biblioteket sist mandag, er at byen skal bli en internasjonal klimavinner og et miljøfyrtårn. Her snakker vi altså om store visjoner, men det er likevel uklart hvorfor verdens ledere skal be oss alle se til nettopp Trondheim. Ord må som kjent på ett eller annet tidspunkt fylles med konkret innhold før det blir troverdig og kan materialiseres.
Kort fortalt går forslaget ut på å bygge leiligheter konsentrert i utkanten av det vi i dag opplever som bykjernen. Men Trondheim skal også bli en grønn by. Det skal gis plass til mange grønne lunger. Altså parker. På den måten skal byen være «i pakt med naturen». Det er mye bra å si om byparker, men spesielt nyskapende er det ikke.
I parkene skal det ikke bare være «pene trær, busker og blomster». De skal brukes. Squashbaner mener Wiig skulle passe inn for å skape aktivitet på havneområdet, mens dagens havne- og industrivirksomhet framstilles som «out of place». Industrien er skitten. Med den følger jern og annet «skrap» og det passer ikke inn. Problemet er bare at industri og havnevirksomhet passer utmerket der hvor fjorden er så dyp at det er praktisk mulig å anlegge ei havn. Det passer bare ikke sammen med en moderne, ren og pen bydel hvor bygningene «kles med planter» slik som i Paris og hvor «grønne terrasser vokser sammen med det grønne i parken».
Å skape et levende sentrum skal altså forenes med en ambisjon om å utvikle Trondheim til et miljøfyrtårn som skal få verdens ledere til å peke på Trondheim. Miljøbiten i prosjektet er så langt jeg kan se fortetting, solcellepaneler, sykkel- og gangstier, byparker og en båtbuss som skal knytte de nye bydelene sammen. Dette er ikke å tenke utenfor den berømte boksen.
La meg derfor bringe inn alternative forslag – godt inspirert av hva jeg har lest, sett og hørt om og selv forsket på de siste årene. La oss begynne med å pløye opp parkene. Plant nyttevekster, ikke prydbusker og trær. Ikke bare i parkene, men i hele byen og i bydelene. La byen bokstavelig talt vokse og gro.
Urban dyrking forener en voksende miljøinteresse i befolkningen med et behov for å føle seg mindre fremmedgjort overfor den maten de spiser. Det er en del av trenden med fokus på lokalprodusert mat og de første urbane dyrkingsprosjektene er allerede i gang. Trondheim kommune har avsatt noen kroner til å støtte slike initiativ, men de kan avsette mer. I tillegg er det allerede bestemt at det skal utarbeides en helhetlig matstrategi for kommunen. Her har urbant landbruk, og dermed også byutvikling, en naturlig plass. En by som vil bli et miljøfyrtårn ser også verdien i matjorda og verner denne. Ikke først og fremst for landbruket, men for egen og kommende generasjoners del. Det er en by som tar ansvar for framtiden.
Urbant landbruk vokser fram nedenfra og det er gode grunner til å la disse initiativene fortsatt være grasrotinitiaiv, med kommunen, kunnskapsmiljøene og landbruket som viktige støttespillere. Det vil skape aktivitet i byen, ny næring, kreativitet, godt omdømme og interesse, kunnskap og muligheten for en mer miljøvennlig urban livsstil, samt at det i slike initiativ ligger gode muligheter for samarbeid mellom bybefolkningen og landbruksnæringen i Trondheimsområdet. Tradisjonelle parker med squashbaner er sikkert renere og penere enn felleshager og parseller, men de passer dårligere i en tid hvor utfordringen er å fylle begrepet bærekraftig byutvikling med troverdig innhold.