Skal man lete etter storslagen trøndersk byggeskikk er Orkdalsføret et bra sted å starte. Her leder bjørkealleer deg fram til trønderlåner så lange som palasser, rammet inn av borgaktige gårdstun nesten rundt hver sving. Inviteres man inn møter man ofte et gårdskjøkken stort som en sal, fulgt av fire til fem kammers og stuer. Fra rom til rom kan man vandre i gjennomlys og beundre møbler med den kanskje mest raffinerte formen for treskjærerkunst Trøndelag har produsert. Sånn har i alle fall Orkdalen vært i et par hundreår. Nå, midt i vårt lands største velstandsperiode, er denne storheten i ferd med å råtne ned.

En biltur gjennom dalføret i juli åpenbarte et gryende mareritt. Om lag hver fjerde storgård står nå tom og for fall. Tenk på om dette hadde vært i Trondheim? Dersom et av fire hus på Bakklandet hadde stått tomt med knuste ruter, hadde byen kokt. Adressa ville ha skrevet harmdirrende ledere, aksjonsgrupper hadde blitt dannet og politikere hadde gravd i sine pengekister for å forsøke å berge bybildet. Men sånn er det ikke på bygda. «Ja ja», kan man si. «Huff å læll.» Allikevel får gårdene råtne og det er ikke bare i Orkdalen dette skjer. Over hele Trøndelag står store gårdsbruk for fall uten at det preger det offentlige ordskiftet. For slikt blander man seg ikke i. Det er kun i byen det finnes et offentlig rom som befolkningen føler at de kan mene noe om, og det er bare en del av problemet.

Bygningsarven på bygda er ikke mindre verd enn den man finner i byene. Den store forskjellen ligger i økonomiske forhold. Man kan lett skape profitt av en toetasjes tregård på Bakklandet og forsvare vedlikeholdet. Det samme gjelder ikke for et trøndertun i Orkdalen. En bonde skal jobbe fryktelig hardt i mange år, med store investeringer, for å klare å bygge opp inntektsbringende virksomhet i historiske gårdsbygninger. Når markedet styrer alene lønner det seg ikke å ivareta Trøndelags synlige særpreg utenfor byene.

På en av de fraflyttede storgårdene vi besøkte i Meldalen hadde stabbursklokken falt ned. Der den lå i det høye gresset kunne man se en bondes initialer og et årstall fra midt på 1800-tallet. Meldalsbonden som en gang lot støpe denne klokken var ikke bare en matprodusent. Som selveiende norsk odelsbonde hadde han blitt selve ikonet for vår nasjonale særegenhet på 1800-tallet. De råtnende bondepalassene i Orkdalen forteller om en status som hans etterkommere har mistet. 150 mål kornjord og en god gårdsskog kunne en gang gjøre deg rik. I dag må driften subsidieres av staten. Og hva gir det egentlig av status å være selveiende odelsbonde i 2018?

Om vi ikke aksjonerer nå, mister vi de siste helhetlige trønderske landskapsområdene. Skal bonden igjen bli en kulturbærer som pleier et landskap for annet enn matproduksjon, må dette lønne seg for ham. Han må få hjelp til å vedlikeholde sine hus av fagfolk som kan noe om dem, og få mer offentlig støtte til å transformere gamle bygninger om til en ny bruk som kan skape inntekter. Og vi er alle sammen tjent med at bonden får denne hjelpen, selv om det er hans private eiendom. En privat bondegård i Meldalen er nemlig en like viktig del av vår felles kulturarv som et privat hus på Bakklandet. Landsbygda er alle trønderes offentlige rom. Mens Trondheim har et inntektsbringende eiendomsmarked å lene seg på, har ikke resten av Trøndelag det samme.

Les også denne kommentaren av Daniel Johansen: Norges Toscana, du liksom

I mange europeiske land har man valgt ut store kulturlandskapsområder som det investeres betydelig i fordi de er særegne og vel bevarte. Dette har ennå ikke blitt gjennomført i Norge. Vi kan ikke redde alle trøndertun fra forfall, men noen områder, som Orkdalen, er så viktige at vi ganske enkelt må berge dem. Det arbeides nå med en slik utvelgelse av landskap på Fosen og dette bør få sin fortsettelse i andre deler av Trøndelag. Gården er riktignok bondens bør å bære, men skal vår landsdel kunne oppleves i all sin historiske prakt av nye generasjoner, må vi sammen bidra til lette denne børa. For bondens, men aller mest for vår egen skyld.

DANIEL JOHANSEN