Britene vil forlate EU. Det er det skremmende resultatet av gårsdagens folkeavstemning. Konsekvensene kan bli store, både for Storbritannia, Europa og Norge. Kanskje er det ingen grunn til umiddelbar krisemaksimering, selv om børsene stuper. Men det er nødvendig å kjenne på en meget sterk bekymring.

For hør på dette: Det britiske folket fulgte rådet til statsledere, populister og folkeforførere som russiske Vladimir Putin, UKIP-leder Nigel Farage og den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump. Valgresultatet er en finger til elitene, men ligner en utstrakt hånd til de sterke menn. «Fuck off, Europe, we’re all voting out», som britiske fotballpøbler nylig sang i Frankrike. Før de slo.

Valgkampen har vært full av paradokser. Den konservative «leave»-forkjemperen Boris Johnson, utdannet fra snobbeskolen Eton og definitivt en del av det britiske samfunnets øverste, velbeslåtte sjikt, har lyktes med en tilranet folkelighet der Brussel og «de andre» har fått skylden for alt som er galt i Storbritannia.

Han har klart å kanalisere en oppdemt frustrasjon blant de britiske velgerne - og spilt seg selv mektig i en intern maktkamp i det konservative partiet.

Velgernes frustrasjon er rettet mot stor innvandring, som de fleste EU-motstanderne har oppgitt som sin viktigste beveggrunn. Den er rettet mot økonomiske nedgangstider, vanskeligheter på jobbmarkedet og den konservative regjeringens omfattende, knallharde kuttpolitikk de siste årene. Den intellektuelle venstresideavisen The Guardians kommentator Polly Toynbee så den dystre tegningen allerede i forrige uke.

«Dette er lyden av England som brister», skrev hun etter å ha fulgt og observert en rekke Labour-tilknyttede valgmedarbeidere og folkevalgte i forsøket på å overbevise sine egne om å bli værende i Europa. Men selv disse velgerne hadde allerede bestemt seg.

«Leave»-sidens enkle, effektive argumenter, spekket med krystallklare fiendebilder, nasjonal stolthet og båret frem av reaksjonære tabloidaviser, var nærmest umulig å perforere.

Derfor holdt også den britiske venstresidens kjernevelgere fast i myten om at England taper store summer på EU-medlemskap, tross logiske argumenter for det motsatte. De insisterte på at innvandrere var årsaken til boligproblemene, tross tory-regjeringens soleklare ansvar for sosial boligbygging. De avføyde all EU-vennlighet som et irrasjonelt, elitistisk ønske om å bli styrt av byråkrater i Brussel.

Toynbees frykt er at den samme desperasjonen fortsatt vil være der om to år, selv etter at Storbritannia har forlatt EU. Det vil berede grunnen for autoritære, populistiske politikere, enten de kommer fra venstre- eller høyresiden. Magasinet The New Yorker har allerede trukket linjen mellom den britiske brexit-kampanjen og Donald Trump. Radikale massebevegelser har tradisjonelt sett vokst frem av kriser eller kriger.

Men både Trump- og brexit-støtten har vokst frem fra en berettiget frustrasjon over globalisering og teknologisk utvikling, der jobber har forsvunnet fra det amerikanske rust-beltet eller de engelske industribyene. Mange føler at egen skjebne er i hendene på store, uforklarlige krefter, rigget av en politisk og økonomisk elite som innkasserer alt av gevinst.

Statsminister Erna Solberg mener det britiske valgresultatet er et «varsko» for ledere om at «det å gi ungdom og mennesker fremtidshåp i dag ved å sørge for jobbløfter er blant de viktigste tingene vi gjør», sier hun til NTB. Det må være lov å innvende at håp og løfter ikke løser reelle problemer. Velgere i alle europeiske land, inkludert det norske, krever resultater.

Og imens går det et slags spøkelse av frustrasjon, nasjonalisme og autoritære holdninger over Europa. Å skremme det vekk, vil antakelig kreve en tydeligere innvandringspolitikk, faktisk jobbvekst og en sosial velferdsstat som fungerer - heller enn å bli plukket fra hverandre.