Den viktigste vokteren av Trondheims historiske verdier skal nå ansettes. For mange er byantikvaren en enslig garantist for at ikke «riv skiten»-mentaliteten får råde grunnen alene. For andre er han en brysom fortidslevning som stikker kjepper i hjulene for fremskritt og utvikling.

LES OGSÅ: Byantikvaren slutter

Med det tempoet som nå settes på byutvikling og fortetting, sammen med en økende interesse for historie, autentisitet og rehabilitering, er det grunn til å være opptatt av hvem som skal etterfølge Gunnar Houen som byantikvar – og ikke minst hvilken rolle vedkommende skal ha.

Misforholdet mellom byantikvarens formelle posisjon og den innflytelsen han blir tillagt, er påfallende. Fra sidelinjen oppfatter nok mange byantikvaren som en uavhengig institusjon med makt og myndighet til å si ja eller nei til alt som har med historie og gamle bygninger å gjøre.

Sannheten er at byantikvaren er plassert på nivå fire i det kommunale hierarkiet. Han rapporterer til miljøenheten, som ledes av Marianne Langedal. Hun er underlagt kommunaldirektør for byutvikling, Einar Aasved Hansen, som igjen rapporterer til rådmann Morten Wolden (som på sin side har formannskap og bystyre som sine sjefer).

Likevel, ingen av småsjefene, og få av direktørene, i Trondheim kommune er mer kjent enn byantikvar Gunnar Houen. Hvordan henger det sammen? Sannsynligvis er årsaken en kombinasjon av faglig monopol, historikk og personlige egenskaper.

Byantikvaren og hans medarbeidere bidrar til at en by som skryter av å være Norges eldste, kan ivareta sine kulturhistoriske og antikvariske verdier. De legger faglige premisser for diskusjoner om hvordan byen skal utvikles, og deres vurdering kan være avgjørende. Ofte blir byantikvaren overkjørt, det er det mange eksempler på, men da skal ingen være i tvil om hvilke verdier som går tapt. Byantikvaren er i praksis den eneste kommunale premissleverandøren på det kulturhistoriske feltet.

Gunnar Houen er den første og eneste byantikvaren vi har hatt i Trondheim. Siden han ble ansatt i 1984, har han langt på vei kunnet definere sin egen stilling. Han har tatt et rom, og han har lært seg å manøvrere i et farvann der han kan overprøves både administrativt og politisk. Ikke minst har han vært en uredd og tydelig stemme i den offentlige debatten, slik har han skaffet seg større makt enn han har på papiret. Noen tilfeldige dykk innom de mange hundre artiklene der Houen er sitert i Adresseavisens klipparkiv, viser et stort engasjement for arkitektur, bygningsvern og byhistorie.

Trolig er det en og annen sjef og politiker som har ergret seg over den frittalende byantikvaren, men han har fått lov til å fortsette i den krevende dobbeltrollen som lojal byråkrat og offentlig meningsytrer. Litt uærbødig kan det hevdes at Gunnar Houen har vært en vaktbikkje som kan bjeffe, men som mangler tenner til å bite med. Gitt hans formelle posisjon, er det på et vis riktig, men samtidig kan det påpekes at det er bedre å bjeffe enn å luske unna med halen mellom beina. Så er det nok også mang en utbygger som har erfart at eiendomsrett ikke betyr at det er fritt frem. Da har vakthundens bjeff blitt lyttet til.

Gjennom 32 år har byantikvaren både fått gehør for sine råd og blitt overprøvd, men det er et tankekors at ettertiden langt oftere har beklaget rivning enn bevaring.

Å fremstille byantikvarkontoret som en permanent arena for kulturvernaktivisme, blir selvsagt helt feil. I det daglige bistår man vanlige huseiere og større eiendomsforvaltere med råd og veiledning i forbindelse med ombygging og restaurering. Sannsynligvis er det flere eksempler på godt samarbeid enn konflikt.

Trondheim er en av våre viktigste historiske byer, med unike kulturminner og med en bygningshistorie man knapt finner maken til. Derfor er byantikvaren en mye viktigere stilling enn den formelle posisjonen tilsier. Helst burde kommunen gitt den nye personen i stillingen «utvidede fullmakter», kanskje en slags ombudsrolle. Er en slik diskusjon mulig?

Uansett er det nødvendig at også den nye byantikvaren får lov til, og tør, å innta en tydelig posisjon i den offentlige debatten om hvordan fremtidens Trondheim skal se ut.

Flere kommentarer av Stein Arne Sæther