Egentlig er det ikke så rart. Det sørsamiske språket er sterkt truet og snakkes kun av noen hundre personer i Norge.

Men kanskje nettopp derfor spør jeg igjen:

Hvorfor kan vi så lite om noe som er så nært oss og som er så sårbart? Hvorfor blir vi lett engasjert av situasjonen til urfolk på andre siden av kloden, mens vi er helt uinteressert i språket og kulturen til våre egne sambygdinger?

Hvorfor lærer vi ikke mer om samisk generelt og sørsamisk spesielt, her i Trøndelag? På barneskolen lærer visst elevene å si én ting på nordsamisk, nemlig god dag, buorre beaivi. Men at det heter buerie biejjie på sørsamisk, vet de fint lite om.

Les også kronikken: Uverdig behandling av samene på Fosen

Selv har jeg lært meg ett sørsamisk ord det siste året, nemlig Tjidtjie. Det betyr mamma og er navnet på en teaterforestilling jeg har vært litt involvert i, og som har premiere under Olavsfestdagene.

Den er grunnen til at jeg i det hele tatt har blitt bevisst hvor truet det sørsamiske språket er, og hvor forskjellig det er fra nordsamisk. Og ikke minst, hvor mørk vår nære historie er når det kommer til samisk språkopplæring.

Tjitdtjie handler nemlig om de sørsamiske barna som i mange tiår ble sendt hjemmefra for å bo på internat og gå på skole. På 50-tallet var dette en del av fornorskingspolitikken, hvor tanken var å effektivisere undervisningen av den «uvitende, ukunnige lappiske befolkningen».

Les også: - Samisk kunst er noe av det heteste i den internasjonale kunstverdenen

Da ble det samiske språket sett ned på, og en hel generasjon mistet kunnskapen, stoltheten og selvtilliten rundt sitt eget språk. Senere, og helt fram til i dag, ble internatskolene et middel i den samiske kulturens gjenreising.

Foreldre sendte barna sine milevis av sted for at de skulle lære samisk språk og kultur, og så dem ofte ikke igjen før til jul eller sommeren.

For mange barn ble dette tøffe år. Alene på internat fra de var seks år gamle, uten nære omsorgspersoner til å ta vare på dem.

På samme måte som vi mangler kunnskap om sørsamisk språk, mangler vi også kunnskap om dette, vår nærmeste historie både i tid og geografi.

Språkets stilling handler om status, og statusen til sørsamisk har lenge vært lav. Sørsamer jeg snakker med, forteller at det har vært skam knyttet til språket helt fram til i dag, og at mange har kviet seg for å bruke det. Noen i redsel for å bli sett ned på, andre i redsel for at de ikke behersker språket godt nok.

Opptatt av debatt? Les også:  Tomt hus. Det gjør vondt. Jeg ville også være med barna på fotballcup. Ikke bare når pappaen ikke kan

«Fornorskingspolitikken er et svart kapittel i norsk historie. Den tvang samer til å legge bort sin kultur og sine språk. Flere generasjoner ble opplært til å tro at det å snakke samisk og det å være samisk, er noe som må ties i hjel», sa Erna Solberg under Tråante tidligere i år.

Heldigvis ser dette ut til å forandre seg. Den oppvoksende generasjonen bærer ikke med seg disse assosiasjonene og de motstridende følelsene på samme måte som de som er eldre. I stedet snakkes det om en gryende språkstolthet blant yngre sørsamer.

Bare så det er sagt, jeg tror ikke sørsamisk blir det nye in-språket å lære seg for ikke-samer sånn umiddelbart. Ikke minst fordi sørsamisk, som hører til den finsk-ugriske språkfamilien, har en grammatikk som skremme vannet av selv den mest regelglade språknerd, med åtte kasus og verb som kan bøyes i nær 30 former.

Men det hadde jo vært fint om vi, trøndere, som bor midt i det sørsamiske området, i det minste kunne si hei til våre naboer på deres eget språk. Ikke sant?

Mer debatt: Dessverre, kulturarven er ikke tilgjengelig, den er stengt av hele sommeren

Så her kommer verdens korteste språkkurs:

Hei!: Buaregh!

Kan jeg få en øl?: Sïjhtem voelegem.

God sommer!: Buerie giesie!

Sånn, da er vi i alle fall på nivå med sydenspansken og -italiensken.

Det var sannelig på tide. Eller dellie maa tijje båateme, om du vil!

Hør våre kommentatorer snakke om sommerferie, Starmus, Midbyen og valgkampen

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter