foto
Hvem skal ut? Tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen (opp til høyre) som satte penger inn, nåværende finansminister Siv Jensen som tar penger ut, oljefondsjef Yngve Slyngstad (ned til venstre) som prøver å få dem til å yngle, eller brunsnegler, som er vanskelig å bli kvitt, akkurat som statens utgifter?

For 20 år siden ble det satt inn vel 1,9 milliarder kroner i oljefondet. Det ble det første innskuddet i fondet, som siden har vokst til himmels. I dag er det verdens største fond i sitt slag. Plassert i aksjer, obligasjoner og eiendommer utenfor Norge, har oljefondet verdier for cirka 7200 milliarder kroner. Det blir 1,4 millioner til hver av oss. Om lag halvparten av verdiøkningen på de årene skyldes nye innskudd av oljeinntekter. Resten kommer fra avkastning på investeringene. Norge er i en økonomisk situasjon som alle andre land kan misunne oss. Ideen om å spare oljepenger ble lansert offentlig første gang i 1983 i en utredning som ble ledet av senere sentralbanksjef Hermod Skånland. Fondet ble etablert i 1990 og det første innskuddet skjedde altså seks år senere.

LES OGSÅ: Fakta om Statens pensjonsfond utland

Vi har fremsynte mennesker å takke for at Norge som et bitte lite land er blitt verdens største eier av børsnoterte aksjer. Frem til i år har det kun vært satt penger inn i oljefondet, som i 2006 skiftet navn til Statens petroleumsfond. En nye navnejustering i 2009 ga det nåværende navnet Statens pensjonsfond utland. Sigbjørn Johnsen (Ap) ble historisk da han som finansminister i 1996 satte de første pengene inn i fondet. I januar i år ble Siv Jensen (Frp) historisk da hun ble den første finansminister som tok penger ut.

Oljefondet er ikke i fare, selv om uttaket var mer enn tre ganger så stort som det første innskuddet. Hvis oljefondet skal være til glede også for kommende generasjoner, er det likevel grunn til å være på vakt. Oljeprisen har falt, og Norge har fått noen økonomiske utfordringer. Men fortsatt sitter vi på en gyllen gren. Andre land må låne penger når de går i minus. Vi kan ta ut noen milliarder, så er saken biff. Underskuddet er dekket inn, det blir penger til gode formål og alle er glade. Det var kanskje omtrent slik da de borgerlige partiene mandag ferdigforhandlet avtalen om revidert nasjonalbudsjett. At det er så enkelt, er i seg selv en trussel mot fondet.

LES OGSÅ: Oljefondet krympet i 1. kvartal

Det er mange krefter som trekker i retning av at penger skal brukes. Det er den enkleste sak i verden å peke på tiltak som trenger statlig finansiering. Derfor kreves det noe ekstra av politikere som vil stenge pengebingen og si «nei». De må være kjipe og det kreves at gjenvalg ikke er den første tanken som slår inn foran speilet om morgenen.

Det er ingen trussel mot oljefondet hvis det kun tas ut penger i dårlige tider. Da kan oljepenger være den bufferen som sørger for at det blir en myk landing i stedet for et hardt fall. Men hvor går grensen mellom gode og dårlige tider? Hva skal skje hvis nedgangen blir langvarig? Forvaltningen av Norges gigantiske oljebaserte formue er dessuten slik skrudd sammen at akkurat nå blir fondet presset fra tre kanter: Avkastningen er lav fordi verdens finansmarkeder ikke er i toppslag, innskuddene i fondet uteblir fordi oljeprisen er lav, og politikerne har for tiden behov for å betale valgløfter, kompromisser og dårlige tider av fondets penger. Det er derfor oljefondets skjebne at inntektene svinger i utakt med utgiftsbehovet.

LES OGSÅ: Må skjerpe kampen mot skatteparadiser

I de årene innskuddene i fondet var størst, ble det også brukt veldig mange oljekroner direkte over statsbudsjettet. Det har aldri vært slik at alle oljeinntekter er blitt satt i fondet. Utfordringen nå er at pengebehovet er blitt større enn statens oljeinntekter. Det er en skummel utvikling, særlig for alle som ser for seg at morgendagens velferd skal betales av oljepenger.

LES OGSÅ: Staten eser ut

Det som gjør situasjonen ekstra skummel, er det faktum at det er vanskelig å kutte en statlig kostnad. Det er med en ny statlig utgift som med brunsnegler. Har du først fått dem, er de veldig vanskelig å bli kvitt. Det høres fint ut å bruke av statens penger som motkonjunkturtiltak, for å få fart i økonomien. Men utgifter har en tendens til å bli permanente, uavhengig av konjunkturer.

Hvis vi skal være sikre på at Oljefondet skal bli til glede for Norge om 20 nye år, bør det igjen tenkes kloke, nøkterne og langlivede tanker, denne gangen om hvordan statens utgifter kan begrenses.

Hvis ikke har Norge trøbbel om 20 år.