Den forknytte debatten om islam er antakelig dette tiårets vanskeligste. Dessverre drukner den altfor ofte i kyniske stunt og misforstått snillisme.

På den høylytte siden står de innbitte kritikerne, som aldri går glipp av en sjanse til å score retoriske poenger. Noen av disse poengene er gode. Men kritikerne fremstår ofte som for sinte og monomane til at man orker å lytte. Den andre siden befolkes av forståelsesfulle relativister, som med gode intensjoner forklarer og tolker, men sjelden kommer til poenget.

Etter massedrapene i Orlando i helgen, tente Christian Tybring-Gjedde (Frp) lys ved den amerikanske ambassaden i Oslo. Han postet et bilde av dette på Facebook. Under overskriften «Hat og islam», skrev han: «Jo, Skei Grande, Hareide, Støre, Lysbakken og alle dere andre; det har noe med islam å gjøre».

Tybring-Gjedde er ikke en type politiker man ønsker å være på lag med. Han fremstår vekselvis som angstridd mørkemann og opportunistisk klovn. Når han kaster seg rundt for å tenne lys ved ambassaden, er det for å innkassere hurtig politisk gevinst på den aller verste skytemassakren i USAs historie.

Men dessverre er analysen hans til en viss grad riktig. Massakren kan ses i lys av lett tilgang på våpen, kanskje psykiatri, men etter alt å dømme også ekstrem islam. Det var i hvert fall denne begrunnelsen drapsmannen selv brukte da han ringte til nødtelefonen i forkant av hendelsen, ifølge flere medier. Mye er imidlertid usikkert.

Det er for eksempel ikke gitt at Omar Mateen handlet på oppdrag fra IS. Men at Mateen skal ha blitt sint da han så to menn kysse i Miami, noe hans far har fortalt mediene, gir indikasjoner på at forvirringen og aggresjonen var religiøst fundert. Derfor må vi også diskutere islam. Det er ikke det samme som å klappe for Tybring-Gjedde.

På dette punktet har norsk venstreside misforstått i en årrekke. I en miks av prisverdig sympati for minoriteter og toleranse for annerledeshet, virker det som en sunn, kritisk holdning til islam er gått tapt. Man kan liksom ikke kritisere religiøs ukultur, fordi innvandrere er en marginalisert gruppe.

Slik har høyresiden tilranet seg monopol på å utfordre kvinnefiendtlige, illiberale og undertrykkende trekk ved religionen islam. Bård Vegar Solhjell, SV-profilen som nylig trakk seg fra politikken, har innsett dette. Han uttalte til Aftenposten at «SV og venstresiden har vært for lite flink til å kritisere muslimske miljøer».

Det er ikke et poeng å være kritisk til muslimer i seg selv. Men det er dit debatten gjerne trekkes når siden til venstre for midten spiller motstanderen god med velment unnfallenhet. Det er ikke venstresidens «skyld» at relativt mørkeblå strømninger får utvikle seg. Men venstresidens politikere bør synliggjøre at de aktivt tar sakens kjerne på alvor, heller enn å være redd for å gi motstanderen «rett».

Religionsfrihet er en sentral verdi i åpne, vestlige samfunn. Men ikke den type frihet som undertrykker og innskrenker andres frihet. Grensen går der.

Kulturelt og religiøst mangfold gjør det viktig å forstå og forklare. Hvorfor har skikken med arrangerte ekteskap fått utvikle seg i visse deler av verden? Hvorfor aksepterer enkelte kulturer flerkoneri? Hva med tildekking? Omskjæring? Steining? Hat mot homofile?

Men å forstå er ikke det samme som å akseptere.