Drapsmannen i Orlando er identifisert som muslim. Dette er ikke en beklagelse på vegne av muslimer, men jeg vil bruke dette innlegget for å vise min støtte til homofile, fra én minoritet til en annen.

Det muslimske samfunnet i USA har lenge blitt beundret for måten de har klart å delta i det økonomiske, politiske, utdanningsmessige og sosiale livet, men samtidig beholdt troen.

Enda mer beundringsverdig er det at like etter angrepet gikk de største muslimske organisasjonene i USA ut og anbefalte alle sine medlemmer om å donere blod, fordi det er viktig å stille opp som én minoritet til en annen når man er under angrep.

Det er viktig at man står sammen og viser solidaritet overfor hverandre, uavhengig av religion, kjønn eller legning. Det er vanskelig å forstå hvordan enkelte mennesker kan ha et så snevert og svart-hvitt verdensbilde. Like forkastelig er det hver gang uskyldige menneskeliv går tapt på grunn av politisk ståsted eller livssyn. Orlando-skytingen er i en særstilling da den er begått av en «muslim», under vår helligste måned, Ramadan.

Jeg er verken en misjonær, lærd eller teolog, og vil understreke at jeg kun skriver på vegne av meg selv. Jeg har en oppfatning om at lav moral, mangel på respekt og solidaritet vil reflekteres i hvordan man tolker og praktiserer sin religion og vice versa.

Når flere trangsynte synspunkter havner i en gryte med et svart-hvitt verdensbilde, lav moral og en hel del radikalisering, skapes det ekstremisme. Ofte brukes religion til å legitimere ugjerningen, slik vi har sett tidligere i lignende angrep, begått av ekstremt «religiøse» personer.

Gjerningsmannen har tatt 50 uskyldige menneskeliv, som han mener ikke fortjener å eksistere. Femti mennesker som ikke kjenner ham, som ikke har gjort ham noe som helst, annet enn å elske/like det samme kjønnet.

På lik linje med andre religioner, anser religionen min homoseksualitet som en synd. Men den legitimerer ikke hat overfor andre, og den forbyr på det sterkeste drap på uskyldige mennesker.

De fleste muslimer anerkjenner og respekterer at andre har en annen legning, så lenge det ikke er muslimer med annen legning. For en stund tilbake møtte jeg en ung muslimsk jente som åpent fortalte at hun var tiltrukket av jenter. Før den tid har jeg egentlig ikke tenkt over det at man kan være både homofil og muslim, eller religiøs for den slags skyld. Jeg er oppvokst med en forestilling om at alle religioner har et negativt syn på homoseksualitet, og at normen er at man er sammen med det motsatte kjønn.

Samme jenta hadde blitt fortalt flere ganger at hun ikke kan være både muslim og homofil. Og at man faktisk ikke kan sette disse to ordene i samme setning, fordi det er to motsigelser og dermed noe som ikke eksisterer. Dessverre finnes det mange som har den samme overbevisningen om at homofile muslimer ikke finnes.

Det er så klart ikke bare et problem blant muslimer, men i alle religioner, alle land og kulturer, hvor homofile opplever motstand og hets. Vi gjør det alle. Dømmer og fordømmer. Men hvem er vi, som mennesker og som individer som kan dømme andre mennesker på bakgrunn av hva de er?

Som nordmenn og som norske borgere bestemmer vi selv hvilken trosretning og livssyn vi ønsker å tro på, og velger selv om vi vil være sammen med det motsatte, samme eller begge kjønn. Likevel er det alltid noen som er uenig, fordømmer og skal leke Gud.

Flere forestiller seg at homofile muslimer ikke finnes. Det er et kjempestort samfunnsproblem som vi er nødt til å forstå. For de finnes og de har det ikke bra.

Førstegenerasjons-innvandrere kom til Norge med en tanke om å vende hjem igjen etter noen år med arbeid. Tvert imot har de slått seg ned. De har fått barn og barnebarn, som er oppvokst i Norge og som naturligvis blir påvirket av det norske samfunnets verdier, som blant annet innebærer ytringsfrihet, trosfrihet og retten til å velge sin egen partner – uavhengig av kjønn.

I dagens Norge kjemper homofile muslimer for å få familien og de muslimske miljøene i Norge til å akseptere deres seksualitet og eksistens. De blir ikke anerkjent for den de er, og flere tør ikke å komme ut av skapet av frykt for å bli avvist og utstøtt.

Å være muslimsk homofil er svært tabubelagt, og de fleste er redde for å bli avslørt. Derfor er det meget sjeldent man møter muslimer som åpent forteller at de er homofile. Disse personene går rundt med en enorm smerte nettopp på grunn av manglende aksept fra deres nærmeste og fra samfunnet. De føler seg ensomme og ekskludert. De lever i taushet selv om de er i et åpent samfunn som Norge, hvor det å stå ved sin identitet er viktig.

De siste årene har flere homofile muslimer stått frem, og flere skeive muslimske foreninger og nettsider har blomstret opp. Jeg er positivt innstilt til at tabuer rundt likekjønnede par vil bli redusert med årene, fordi nye generasjoner av muslimer tar norske verdier til seg, deriblant toleranse overfor homofile minoriteter.

Det er en menneskerett å være den man er, det burde gjelde for alle mennesker i verden. Muslimske miljøer i Norge må bli bedre til å romme likekjønnede par, for de finnes. De er her og er stadig en del av samfunnet, selv om man ekskluderer dem. Deres smerte og ensomhet bør ikke forties. Jeg personlig mener at man kan være homofil og muslim. Mange mener det motsatte og tror at de ikke finnes. Men de gjør det, og det er vår oppgave som medmennesker å respektere dem og få dem til å føle seg akseptert i samfunnet, ved å vise toleranse og nestekjærlighet.