Alle elsker Springsteen. Energien, ærligheten og tilstedeværelsen. Talsmannen for de små i samfunnet, engasjementet for de gode sakene. Alt dette ble påpekt da Adresseavisen spurte kunstnere og musikkelskere om Bruce Springsteen. Men ingen nevnte korset han bærer i venstre øreflipp.

Ingen påpekte at hans konserter er modellert etter vekkelsespredikantenes retorikk. Slik også rockens pionerer Jerry Lee Lewis og Little Richard gjorde det. Springsteens lange konserter kan sees på som en reise fra bundethet, via opprør til frihet. På konsertene hender det seg at Bruce Springsteen finner plass til lange monologer – som nesten ligner prekener innimellom sangene. I Göteborg i 2008, sa han: «If you are looking for a little faith tonight, raise your hand!» En annen gang forteller han at Gud ga oss et ellevte bud, det lød:

«Let it rock!»

Kronikk: Spiller barnet ditt dataspill? Da bør du lese dette

Springsteen sier at en hel verden blir skapt i møtet mellom ham og publikum, et helt sett av verdier oppstår, en helhetlig måte å forstå livene våre og verden på. Han synger om styrke og sårbarhet, om mot og fortvilelse, om personlig frigjøring og vårt grunnleggende behov for fellesskap.

Albumet, Wrecking Ball (2012), er smekkfullt av bibelske bilder. De grådige bankmennene i Wall Street skal drives ut, som pantelånerne i templet. Springsteen lyder som en sorgtung profet som raser mot dyrkingen av Mammon! Men det finnes også håp: Verden kan forandres, vi kan begynne å bry oss, slik Jesus sa at vi skulle. Og i den himmelvendte sangen «Land of Hope and Dreams», som er i nær slekt med Åge Aleksandersens «Veien hjem», får vi vite at himmelen er åpen for oss alle – syndere og helgener, vinnere og tapere, prester og prostituerte – alle skal med!

Mitt poeng med å skrive dette er ikke å putte Springsteen eller andre artister i en bås – tvert imot: Målet mitt er å fjerne båsene – mellom populærmusikk og kirkemusikk, mellom høyt og lavt, mellom det som er innenfor og det som er utenfor. I dag er det først og fremst populærmusikken som makter å ta i bruk bibelske bilder og tematikk på en slik måte at den blir relevant for folk.

Mer debatt: Typisk norsk eller bare typisk Norwegian?

Men det er slett ikke alle som legger merke til dette – ikke engang forskerne ser ut til å få det med seg. I en fersk undersøkelse om endringer i kirkemusikken på 2000-tallet – En ny kirkelyd? – definerer forskerne pop, rock og jazz som verdslige musikksjangre.

Da kan de ikke ha hørt mye på populærmusikk! Og de har åpenbart ikke lest boka Det ellevte bud (2011) av Robert W. Kvalvaag, som handler om det nære forholdet mellom religion og rock and roll. I den boka siteres Springsteen, som sier: «It came out of the church. Who were the front men? The preachers!»

Hvis du først blir oppmerksom på det, ser du at bibelsk språk og tematikk gjennomsyrer populærmusikken. Patti Smith – som skrev kjempehiten «Because The Night» sammen med Bruce Springsteen – har et nært forhold til både Bibel og bønn: «Gud er alltid med meg. Jeg kan ikke forklare det, jeg kan bare si at jeg har et åpent forhold til troen», sier hun i boka Patti Smith (2013) av Peter Erixon. Hennes nydelige «Hymn» fra debutalbumet Horses (1975), er en av de fineste salmene jeg vet om.

I 2013 skrev jeg følgende i Namdalsavisa: «Patti Smith er visjonær og revolusjonær – ja, en profet for vår tid, som vi mer enn gjerne ønsker velkommen tilbake til Olavsfestdagene, og gjerne i Vår Frue kirke!» Torsdag 4. august spiller hun to konserter, nettopp i Vår Frue kirke.

Kronikk: «De blir vel te at det dryp tu hatta i år å»

Folk-legenden Joan Baez er en annen artist som kommer til Olavsfestdagene til sommeren. Hennes nyeste plate åpner med sangen «God is God», der hun synger: «I believe in prophecy. Some folks see things not everybody can see … I believe in God, and God ain’t me … God is God.»

Jeg kunne også ha nevnt artister som Ole Paus, Tord Gustavsen og Ida Maria. Da Karpe Diem spilte i Oslo Domkirke for pårørende og overlevende etter 11. juli, sa Magdi: «På scenen nå står en hindu og en muslim, to kristne, en tvilende og en ateist. I en kirke. Jeg elsker at dette er normalt.»

Og så har vi Tom Jones, som har gitt ut en selvbiografi med den megetsigende tittelen: Over the Top and Back (2015). Han har også mye å bidra med inn mot det religiøse. Albumet Praise & Blame (2010) er fylt av religiøse sanger, blant dem Bob Dylans «What Good am I?»

Bob Dylans ansikt har som kjent inspirert portrettet av erkeengelen Mikael på Nidarosdomens norde vestfronttårn. Da Dylan en gang ble spurt om hva han trodde på, svarte han: «Jeg tror på de gamle sangene. De gamle sangene er mitt leksikon og min bønnebok. Jeg tror på en Gud i tid og rom, men hvis du vil ha et mer utfyllende svar, så vil jeg peke mot de gamle sangene … der finner du all min religion og filosofi. Jeg tror på Hank Williams som synger ‘I SawThe Light’. Jeg har også sett det lyset.»

Jeg er enig med Bob Dylan. Jeg tror også på de gamle sangene, men jeg tror også på de nye sangene. Jeg tror på litteraturen og teaterstykkene. Jeg tror på billedkunsten. Jeg tror på all kunst som gjør verden større. Din og min forestillingsverden større.

Videobutikken som legges ned engasjerer, les her.