Å endre skrubbkremen og bytte ut fôrrør er faktisk ikke nok for å løse verdenshavenes plastproblemer.
Plasten renner ut i havet fra alle tenkelige og utenkelige kilder, og snart er det mer plast enn fisk i havet. Kosmetikk og havbruksnæringen er blant synderne, forstår vi sjokkerte. Vi må slutte å spise laks, og forby plast i kosmetikk umiddelbart er diskursen. Men selv om det å forby plast i kosmetikk er viktig, og at all norsk industri som slipper ut plastavfall må ansvarliggjøres, så løser det ikke utfordringen med plastavfallet i verdenshavene. Ikke i nærheten engang. Utfordringene blir ikke mindre, verken for miljøet, sjømaten eller det store dypet ved at vi slutter med skrubbkremer eller laks. Vi må tenke større enn som så.
LES OGSÅ: Hvem eier den blå åkeren
I artikkelen « Plast er verdens raskest voksende miljøproblem» i Adressa forklarer klima- og miljøminister Vidar Helgesen at det har blitt gjort funn av mikroplast i absolutt alle prøver på havbunnen langs norskekysten. Han poengterer den dårlige reklamen det vil ha for vår sjømatproduksjon om konsumentene tror at den norske fisken er full av plast. VG rapporterer så at det slås alarm om plastutslipp fra oppdrettsnæringen via fôrrørene deres. Men – hvor mye plast spiser vi mennesker egentlig og hvor farlig er det faktisk?
LES OGSÅ: For mye plast pg for få insekter
Ifølge en belgisk rapport kan en storkonsument av oppdrettsblåskjell få i seg så mye som 11 000 plastpartikler i året. Studien omfatter ikke fisk, derimot, hvor plasten normalt vil være samlet i tarmen – som veldig få spiser. Det vi derimot ikke vet er hvor skadelige eventuelle giftstoffer i plasten er for fisken, eller om plasten er i så små partikler at det faktisk tas opp i kjøttet til fisken og påvirker oss på den måten. Det vi vet er at vi må kutte plastforbruket vårt.
Les også: Helgesen lover mer forskning på mikroplast
Helgesen lister opp åtte tiltak Norge har mot plastspredning til havet. Disse inkluderer å kartlegge kildene, ha returordninger av marint søppel, veirengjøring, og ansvarliggjøring av produsenter av plastprodukter til fiskeri- og oppdrettsnæringen mm. Hans siste punkt er mikroplast i kosmetikk, hvor han poengterer at Norge støtter et internasjonalt forbud. Miljødirektoratet er enige og har regulering av mikroplast i kosmetikk som en internasjonal prioritering. Det er fordi det slippes 80 000 kg mikroplast fra kosmetikk i Norge. En skrubbkrem alene kan inneholde så mye som 350 000 mikroplastbiter. Mikroplast brukes også i såpe, sjampo, deodorant, tannkrem, barberkremer, leppestift, ansiktsmasker, boblebad, øyenskygge – tja – det meste mange av oss har på badet faktisk. Det er også plastutslipp fra oppdrettsnæringen. Rundt 300 tonn kun fra slitasje av fôrslanger sier VG, mens utregninger fra næringen mener det er mer realistisk med seks tonn i året – i et verst tenkelig scenario.
LES OGSÅ: Alle må bidra i en stor dugnad mot plast
Selv om tallene er høye må de settes i perspektiv. Konsulentselskapet Mepex har anslått at utslipp av mikroplast fra kosmetikkbruk faktisk ikke utgjør mer enn 0,1 prosent av det totale norske utslippet. En global studie gjort av det britiske konsulentselskapet Eunomia støtter dette, og kosmetikk utgjør i denne studien 0,3 prosent av globalt utslipp. Det norske utslippet fra havbruksnæringens fôrrør utgjør ca. 0,03 prosent av globalt utslipp av mikroplast. Begge studiene slår fast at det er dekkslitasje som er den største kilden til direkte utslipp av mikroplast i havet med hele 58 prosent. Endringer her vil derimot ha en større effekt på personlig komfort enn å bytte ut skrubbkremen eller å slutte å spise laks.
I tillegg – direkte utslipp av mikroplast fra landbaserte kilder utgjør mindre enn ti prosent av alt plastutslipp globalt. En studie fra 2014 estimerte at det var over fem trillioner plastbiter som fløt rundt i havet fra kilder over hele verden. Om Europa blir sett som ett ville det vært på 18. plass globalt over land med mest utslipp fra landområder under 50 km fra kysten. USA er på 20. plass. Kina er øverst. Det samme gjelder utslipp fra elver lenger inn i landet hvor over 90 prosent av all plast til havet kom fra 111 elver lokalisert primært i Asia (103).
Dette betyr ikke at nordmenn kan senke skuldrene og ikke tro at dette er vårt problem – for det er det. Det er alles problem. Ikke skal vi fortsette å bruke kosmetikk med mikroplast heller, og vi må naturligvis også slutte å bruke plastposer og plastbestikk, og vi må ha en ansvarliggjøring av næringer som bidrar til å slippe ut plast i det marine miljøet – det er helt naturlig. Grasrottiltak er bra og viktig og gir enkeltpersonen en motivasjon til å bidra og stille krav, og næringen insentiv til å gjøre endringer. Men dette er ikke nok. Ikke på langt nær. For at vi skal få bukt med plastutfordringen i havet, og den påvirkningen den til slutt vil ha på både deg og meg gjennom sjømat og giftstoffer og forsøpling og tap av biodiversitet, må vi som forskere tilnærme oss problematikken både tverrfaglig og sammensatt, og ikke minst globalt. Vi som nasjon må løfte blikket opp, derimot, og støtte opp om internasjonale løsninger som gjenspeiler de som ble valgt i Parisavtalen, noe FNs miljøprogram, ledet av Erik Solheim, fattet vedtak om i begynnelsen av desember.
Utviklingslandene har økende andel av globale utslipp av både klimagasser og plast, men industriland må bidra med å finansiere infrastruktur og avfallshåndtering og gjenvinningsinsentiver i utviklingsland, på lik linje med klimafinansieringen. Vi må bidra til teknologiutvikling og kapasitetsbygging slik at utviklingsland også kan være med på innovasjonsbølgen mot alternative materialer. Vi må alle sammen tenke større. Det er ikke nok å ramme det inn i kosmetikk og fôrrør – selv om det er verdifullt at det gjør oss alle bevisste.
