foto
Historisk: Dagens kronikkforfatter mener vi må lete i historien for å finne bakgrunnen for grusomhetene på Gaza. Bildet er tatt for noen dager siden. Foto: IBRAHEEM ABU MUSTAFA, Reuters

Den nåværende krigen på Gaza er ikke Israels første brutale angrep på Palestinere. Hele Israels historie er ei historie om krig, rasisme og undertrykkelse. I mellomkrigstida, under beskyttelse av det engelske mandatet, bygget de opp en separat jødisk økonomi. Palestinere ble kastet ut av landsbyer der Det Jødiske Nasjonalfondet hadde sikret seg kontrollen med jorda.

Histadrut, den sionistiske fagbevegelsen, hindret palestinere fra å få jobb. I 1947 - 49, som ledd i opprettelsen av staten Israel, ble nesten hele det palestinske folket fordrevet fra landet sitt gjennom en etnisk rensing som er godt dokumentert av professor IlanPappe i boken The Ethnic cleansing of Palestine. I folketellingen i 1947 ble det registrert 1 269 000 palestinere i det som skulle bli Israel. I 1948 var det bare 156 000 tilbake. Israel ble etter 1948 bygd opp som en militærstat, der opptil 50 prosent av statsbudsjettet enkelte år gikk til forsvaret. Denne veldige militære opprustningen ble mulig pga det stadig tettere forholdet til USA. De årlige økonomiske overføringene fra USA har vært om lag 20 milliarder kroner. Noen år, langt større. Denne militærmaskinen har terrorisert det okkuperte palestinske folket siden 1948.

Svaret på hvorfor Israel har blitt en undertrykkende militærstat ligger i Israels spesielle historie og ideologi, sionismen. I 1896 lanserte Theodor Herzel sin bok «jødestaten». Her kommer han med den fantastiske ideen å opprette en egen stat for jøder. Fantastisk fordi jødedommen var en religion og ikke knyttet til et bestemt territorium. Hvor skulle i så fall denne staten etableres? Herzel ville godta hvilket som helst område på jorda hvor jøder hadde mulighet til å opprette en stat der de kunne være i sikkerhet.

Aktuelle områder var i Argentina, Uganda, Egypt, Russland, Palestina og flere andre områder. Herzel så ingen annen løsning på jødenes situasjon etter århundrer med forfølgelse, diskriminering og pogromer enn å etablere en egen stat for jøder. På grunn av Jerusalems rolle i jødisk mytologi valgte den første sionistkongressen Palestina som et mulig sted for en jødisk stat. Sionismen slo dårlig an blant europeiske jøder. Jøder i Vest - Europa håpet på full integrasjon i de samfunnene de bodde i. Jøder i Øst-Europa ville til Amerika. Å flytte fra en getto i Russland til en annen i Palestina var ikke særlig attraktivt. Flere jødiske ledere argumenterte også sterkt mot ideen om en jødisk stat i Palestina. Da det ble kjent at den engelske regjeringen støttet ideen om et «jødisk hjem» i Palestina ble Lord Edwin Samuel Montagu, den eneste jøden i den engelske regjeringen sjokkert. Han mente dette ikke først og fremst var et tiltak for å hjelpe jøder, men for å bli kvitt jøder i England. Forslaget var etter hans mening antisemittisk.

Hans argumenter var disse:Jødene utgjør ingen nasjon. Jødene tilhører nasjonene de bor i. Jødedommen er en religion. Om Palestina blir jødenes nasjonale hjem vil hvert land umiddelbart ønske å bli kvitt sine jødiske innbyggere. Palestina har religiøs betydning for jøder men jøder har ikke større rett til å kolonisere landet enn andre religioner, kristne og muslimer. Palestina er et lite område med plass til bare en tredel av jødene. Hva med de som ikke kan reise til Palestina?

Forslaget om å opprette en jødisk hjem i Palestina var så kontroversielt at de engelske synagogene valgte å stemme over forslaget. Medlemmene i 56 synagoger stemte mot et jødisk hjem. 51 stemte for. Flertallet av engelske jøder var dermed imot at den engelske regjeringen støttet ideen om et jødisk hjem i Palestina fordi de fryktet konsekvensene. Historien har vist at de var svært framsynte. Englands støtte til ideen om et jødisk hjem i Palestina ble ikke gitt av hensyn til jødene men av egeninteresse. De var tjent med en stor europeisk befolkning som kunne gjøre koloniseringen av området lettere.

Sionismen, og seinere staten Israel, kunne bare lykkes om de: Knyttet seg til en stormakt. Fordrev den innfødte befolkningen.

Bevisst har den sionistiske bevegelsen knyttet seg til de dominerende stormaktene i tida, først England, så USA. Villig har Israelske regjeringer latt seg bruke i USAs kamp om kontrollen med Midtøsten. Israel har atomvåpen og er militært og økonomisk tett knyttet til amerikansk imperialisme. Sionismen som ide kan ikke lykkes om ikke den palestinske befolkningen gjøres til et lite mindretall. I dag er den jødiske befolkningen i mindretall om det okkuperte Gaza og Vestbredden regnes med. Israel må finne en løsning som sikrer statens jødiske karakter. Men ingen folk forlater frivillig sitt eget land, derfor tvinges den sionistiske staten til å fordrive palestinerne med makt. Politisk støtte og økonomiske midler til fordrivelsen har de fått fra stormaktene, men terroren og krigføringen står Israel for sjøl.

Sionismen som ide og politikk er ødeleggende for det palestinske folket og for Israels naboland, men som Lord Edwin Samuel Montagu viste alt i 1917, er sionismen også ødeleggende for verdens jøder. Israel vil igjen og igjen gjennomføre krig og terror mot det palestinske folket så lenge denne ideologien får dominere politikken.