Planen om utvidelse av Trondheim Spektrum på Nidarø har skapt en livlig debatt, og det er bra. Saken har vært til politisk behandling om lag ti ganger siden 2010, og slik hatt en løpende avklaring og avgrensning, men har ikke hatt samme engasjement utenfor Rådhuset, og det er i dag en utfordring. Den kan dessverre framstå som avgjort før den legges ut til offentlig ettersyn.

Inngangen til det hele er en krevende og sammensatt problemstilling som har pulsert fram og tilbake i det politiske og faglige miljø i årevis: Hvordan sikre byen et attraktivt messe- og utstillingsområde, slik at Nor-Fishing og Aqua Nor fortsatt blir værende i byen? Hvordan sikre 15 nye hallflater for breddeidretten i fireårsperioden, slik bystyret har vedtatt? Hvordan skape en storhall for innendørs konsertopplevelser? Er det mulig å flytte dagens anlegg på Nidarø og løse disse behovene innenfor en realistisk økonomisk ramme?

Debatten har omtalt fire vegvalg:

1. Rive og bygge nytt på annet sted, og omgjøre Nidarø til park, som foreslått av Ole Wiig og flere.

2. Rive og bygge nytt på annet sted, og bygge ut området med boliger, sist foreslått av Trond Åm fra Venstre.

3. Beholde dagens bygningsvolum. De eldste av dagens haller, hallene A og C, må da erstattes omgående pga dårlig tak, og dette er kostnadsberegnet til 100 mill.

4. Erstatte hall A og C med en ny storhall for å løse flere oppgaver.

Les også kronikken: Trondheim trenger en strategiplan for byutvikling

I 2010 ba bystyret om en utredning av å rive og flytte idrettshallene og heller bygge boliger. Saken kom for formannskapet i april året etter. Den viste at kostnadene ved en flytting ble beregnet til over 600 mill. Riving av hallene og flytting av Stadion ville frigjøre 60 dekar byggegrunn for boliger, verdsatt til 400 mill. Tomteverdien kunne økes til 600 mill ved å bygge 6–8 etasjer, med i alt 1100–1200 boliger på hele arealet.

Jeg forstår utmerket ønsket om at dagens haller skal rives og erstattes med en bypark, men det legger altså igjen ei regning på 600 mill. Alternativ 1 er dessverre helt uaktuelt.

Alternativ 2 vil bety 1100–1200 nye boliger og bebygge hele området, inkludert Stadion. Bebyggelse på 6–8 etasjer på hele området blir minst like dominerende som den foreslåtte hallen. Den vil også skape betydelig ny trafikk i Klostergata. Alternativet innebærer derfor ingen forbedring av miljøforholdene på Øya, og ble forlatt av et enstemmig formannskap allerede for fem år siden.

Les også: - Monsterhallen vil være en skamplett for byen og gjøre uopprettelig skade

Vi står da igjen med alternativene 3 og 4, og spørsmålet: Når hallene A og C likevel må rives og erstattes, skal vi da samtidig tenke nytt? Dette ble et krevende verdivalg, som jeg vil oppsummere slik:

En ny storhall gir oss fire håndballflater, mot dagens ene, og samtidig skapes en større mesterskapsarena for håndball. Det styrker Trondheim som arrangørby for større messer, slik som den kommende Nor-Fishing med ringvirkninger på mer enn 40 mill for byens næringsliv.

Den flotte utviklinga vi har hatt med store utendørskonserter de siste to somrene kan bygges videre, ved også å kunne tilby en arena for konserter for opptil 10.000 hele året. De gamle rockerne må gjerne utfordres av yngre suksessrike damer som opptrer innendørs. Kanskje kunne man lykkes i å trekke Adele Adkins til byen?

Formannskapet vedtok enstemmig i april 2014 å garantere for en mesterskapsarena med rom for 8000 tilskuere for kvinne- og herre-EM i 2020, og Norge har senere fått tildelt mesterskapet. Det er klart at løftet til Håndballforbundet må tas alvorlig, og det reduserer handlefriheten i dag. Ordholdenhet er også et verdivalg. Dersom kommunen bryter løftet er jeg redd det også vil kunne svekke vårt omdømme i kampen om et ski-VM i 2023. Alternativ 3 blir derfor uaktuelt.

Les også kommentaren: Å være tilflytter i ei ny og ukjent bygd byr på mange utfordringer

Jeg vil ikke underslå ulempene ved siste alternativ heller, og disse viktige forbedringspunktene må på plass for å få KrF's videre støtte:

1. Trafikken i Klostergata må reduseres, og det er både mulig og nødvendig. Det må bli slutt på at alle skal kjøre bil til kamp og trening. Det kan løses ved å redusere antall parkeringsplasser fra over 500 i dag til maks 190, og ved å kreve parkeringsavgift. I Ila stopper om lag 10 bussruter, Trønderbanen og Gråkallbanen, og gangavstanden er mindre enn fem minutter. Ny superbussrute vil være på plass i 2019. Gang/sykkelforholdene i byen er i kraftig bedring. Det er ubegripelig gammeldags når NTNU og Statens vegvesen i sine høringssvar legger til grunn at persontransporten til Nidarø skal skje med privatbil. Transporten til siste års store konserter viser at dette verken er riktig eller nødvendig. Nå må idretten følge etter.

2. Hallens utforming må endres slik at hallen kan bli et bygg vi kan være stolte av, selv om den blir noe dyrere. Tegninger som viser en ensfarget, ubrutt og vindusløs bygning må bearbeides, som bygningsrådet har stilt krav om. Bygget har innvendig takhøyde 18 meter, og med en takkonstruksjon på 10 meter blir mønehøyden 28. Jeg utfordrer ingeniørene til å finne en lavere takkonstruksjon. Dessverre stemte Høyre(!), Ap og Frp mot dette i bygningsrådet sist, men dette trenger en ny vurdering.

Høyre har snudd 180 grader i saken pga trafikk og estetikk, etter å ha støttet planene helhjertet tidligere. Det betyr at framtida til Nor-Fishing settes i fare, at vi ikke får realisert vårt felles mål for økt hallkapasitet, at vårt omdømme som arrangørby av internasjonale mesterskap svekkes og at vi sier nei til større innendørskonserter.

Høyre må nå svare på hvilket alternativ de har for å løse dette.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.

foto
Geirmund Lykke er kommunalråd for KrF.