I ferietider prøver mange steder i Norge å flotte seg for turistene ved å sammenligne seg med populære reisemål i utlandet. Trøndelag reiseliv presenterer nå for eksempel Inderøya som «Trøndelags Toscana» på sine nettsider. Dette er ikke nytt. DN-Magasinet kunne 31.07.2015 informere om at også Lommedalen, Sauherad, Røros, Ski og Hadeland hevder at de er Norges svar på det samme. Et søk på «Norges Toscana» gav da 1150 treff i Google. I dag har dette tallet økt til 79300 og flere norske landskap har meldt seg inn i klubben.

Toscana-fenomenet forteller, utover dårlig selvtillit, om en manglende forståelse for hva det er vi tiltrekkes av med noen utenlandske landskap. Ja, vi har forstått dette med gårdsmat og kupert åkerland, men der stopper det. Det vi ikke har og som man finner i flere europeiske land er et helhetlig fokus på omgivelsene. Beplantning og alléer, steingjerder og stengsler, dammer og bekker, broer og veier og parker og hager stelles med gartnerfaglig presisjon. Den lokale byggeskikken ivaretas og de tar min santen hensyn når de skal bygge nytt også. Nesten ingenting av dette gjør vi i Norge. To gårdsysterier, et mikrobryggeri og noen ulendte kornåkrer fortjener ikke sammenligningen så lenge bygda for øvrig ser ut som et ufrisert roteloft.

Dette er årets reiselivsbedrift i Trøndelag

Med unntak av nasjonalparkene har våre viktigste landskap i dag ingen stab som pleier dem. Det finnes fylkeskommuner og fylkesmenn som fjernstyrer noe sporadisk vern, noen landbruks- og kulturkontorer som ved siden av sine primæroppgaver pusler litt med natur og kulturarv, men ellers skurer det og går. At motivene som brukes for å markedsføre Norge til turister forfaller bit for bit, ser ikke ut til å bekymre mange nok. Vi tror åpenbart ikke på at det finnes verdier i det norske landskapet som kan sammenlignes med det som trekker turister til andre land. All den tid vi holder på denne feilslutningen, vanskjøtter vi våre hjemsteder og ødelegger reiselivets næringsgrunnlag.

Nå er det ikke slik at de store europeiske landskapsbildene pleies på luft og kjærlighet alene. Årlig pumper EU-systemet milliarder av euro inn i prosjekter for å restaurere og kultivere både natur- og kulturlandskapsverdier. På toppen av dette finnes det store private finansieringskilder. Et eksempel fra Danmark er Realdania-fondet som siden år 2000 har spyttet 17 milliarder danske kroner inn i prosjekter blant annet for å restaurere kulturlandskapselementer og revitalisere truet bygningsarv. Dette er ett av flere danske legater som støtter slike tiltak, utover betydelige offentlige ytelser til samme formål.

I Storbritannia har The Campaign to protect rural England siden 1926 stått bak etableringen av nasjonalparkene som nå dekker 10 prosent av England og de såkalte Grønne beltene som utgjør 13 prosent. Det sistnevnte er vernede skoger og kulturlandskap rundt de store og viktigste historiske byene. I tillegg bidro organisasjonen til etableringen av de såkalte Areas of Outstanding Beauty. Dette er både natur- og kulturlandskapsområder, landsbyer og historiske bysentra som er vernet på grunn av sin skjønnhet. I dag dekker disse områdene 17 prosent av England og Wales, hvert delområde har sin egen stab og mottar statlige skjøtsels- og utviklingstilskudd.

Lite av Norge er vernet sammenlignet med De britiske øyer, og vern alene er ikke nødvendigvis et virkemiddel som kan løfte et landskapsbilde. Det fungerer kun dersom det følges av både investeringsmidler og kompetansehevingstiltak. Opplevelsen av et landskap styrkes lite av at den store overgrodde gravhaugen er vernet.

Vi må derfor satse massivt på å bygge nye organisasjoner som kan arbeide tiltaks- og kunnskapsorientert der verdiene er med både byggeskikk, naturforvaltning og kulturlandskapspleie. Målet må være å løfte de viktigste norske landskapene opp på et europeisk nivå så særegenhetene i omgivelsene forsterkes heller enn å forsømmes og forflates.

Bedre enn Toscana!

Hør våre kommentatorer snakke om sommerferie, Starmus, Midbyen og valgkampen

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter