Innen få uker skal styret for Helse Midt-Norge (HMN) bestemme om det skal fremmes søknad til helseministeren om et milliardstort låneopptak. Nytt «fellessykehus» på Hjelset er kostnadsberegnet til 4,2 milliarder – midler som må trekkes inn og krympe budsjettene i dag – i 2017 og i flere tiår framover. «Egenandelen» på 2,1 milliarder vet pr. i dag ingen hvordan Helse Møre og Romsdal skal skaffe, og ingen er vel i tvil om at sluttsummen vil være betraktelig høyere enn 4,2 milliarder.

Fra mange som har deltatt i dette omstridte og årelange planleggingsarbeidet hører vi nå at «dette må vi lande» eller at vi «må komme videre».

Hvor man skal, det er imidlertid uhyre diffust. Plandokumentene omtaler et visst antall operasjonsstuer, et visst antall rom for de syke, og et visst antall kvadratmeter. Denne såkalte konseptrapporten kan synes å være arkitektonisk interessant, men tar ikke utgangspunkt i medisinsk fagutvikling. Den overser ulikheter i helsetilstand og helsetilbud, og den innebærer meget høy risiko for at HMN vil måtte bruke helsekroner til å nedbetale et lite formålstjenlig sykehusbygg. Dette i en tid der vi daglig ser at behandlingskostnadene knyttet til legemidler og annen høyteknologi øker voldsomt. For å sannsynliggjøre prosjektets bærekraft budsjetterer man inn en fullstendig urealistisk «årlig effektivisering» på 1-2 prosent. Og man prøver å late som om styret selv ikke har bidratt, på sitt respektløse og helsefaglig inkompetente vis, til skadeskutt nyrekruttering og et sterkt svekket samarbeidsklima.

Prosjektet «fellessykehus» har vært en gjæringstank av helsepolitiske, til dels skjulte prosesser, som har fått pågå i samfulle elleve år. For å piske opp stemningen i miljøene utover Molde rådhus, med tilhørende alliansepartnere, klekkes det nå ut slagord på ytterst svakt faglig grunnlag. At man skal bygge «Europas beste sykehus», høres stadig oftere. Og det kan være at mange av de materielle forutsetningene for gode sykehusopphold vil kunne oppfylles. Utsikt, parkeringsforhold og bekvemmelighet for personalet, kan for eksempel bli meget bra.

Men det antall dager en pasient trenger å være på sykehuset, er i vår tid meget kort. Stadig flere operasjoner kan gjøres dagkirurgisk, det er år for år mange som reiser hjem samme dag eller etter opphold på en til to dager. Andel akutte innleggelser går også ned i kirurgiske fagområder.

Svært mange behandlingsopplegg baseres på teamarbeid, der spesialister, sykepleiere og teknisk personell samarbeider om å gjennomføre vellykkede forløp. Det er bare de større sykehusene som har tilstrekkelig mange pasienter for at nødvendig erfaringsgrunnlag og tilgjengelighet på døgnbasis, kan komme på plass. For komplekse, sykehusbaserte behandlingsforløp er det for eksempel innenfor traumebehandling, og mer og mer også i kreftkirurgi, kun St. Olavs Hospital som kan forutsettes å innestå for slikt. Alle de mindre sykehusene i Helse Midt-Norge kan på sikt ikke forventes å stable slike team på beina. Og siden Ålesund har fått «ministergaranti» på å bli det mest differensierte sykehus, er det ikke å forvente at det vil bli tatt imot kreftpasienter til operasjoner ved det nye «fellessykehuset», annet enn for mindre inngrep. Heller ikke ved større skader («multitraume»), vil sykehuset være kompetent til annet enn stabiliserende tiltak.

Mens Molde sykehus i 2014 utførte mange større kirurgiske inngrep, er det absolutt ikke grunn for å planlegge ut fra at dette vil bli situasjonen etter 2022 – tidspunkt for ferdigstillelse. Mange funksjoner og avdelinger er enten nedlagt, eller vedtatt nedlagt. Mange av de toneangivende fagfolkene er så å si pensjonister.

Det hyppigst utførte inngrep ved Molde sykehus pr. i dag er operasjoner for grå stær. Og det er stor sannsynlighet for at dette også vil være situasjonen i 2022. Med all respekt for team som utfører slik meget kostnadseffektiv, og høyt verdsatte operasjoner, vil de fleste se det meningsløse i store nybygg for slik virksomhet. I landet sett under ett gjøres allerede i dag hovedtyngden av slik, svært nyttig kirurgi, i enklere lokaliteter, fjernt fra sykehusenes stammer av multiresistente bakterier.

Planleggerne er blitt faglig akterutseilt og tegnet et sykehus for en verden slik den var i går.

Det 55000 kvadratmeter store monumentalbygget på Hjelset står i stor fare for å representere en grov feilinvestering. Helsekronene trenges i økende grad til et utall sårt tiltrengte – til dels meget kostbare behandlingsopplegg. Pr. i dag sitter sykehusdirektørene og toer sine hender.

Å binde opp budsjettene er et svik overfor de mange pasienter fra Namdal til Søre Sunnmøre som de kommende årene trenger spesialisthelsetjenester.