Blir du med og går i demonstrasjonstog for godsterminal? Ikke det, nei. Men varer vil du ha!
På Brattøra, midt i Trondheim, går hverdagen sin skjeve gang. Godskonteinere blir lastet av og på jernbanevogner. Konteinerne plasseres på vogntog, som bringer dem ut dit du og jeg kjøper varer. Klær til butikker i Midtbyen, kjøleskap, vaskemaskiner og TV-er til elforretninger på Lade, joggesko, bygningsmaterialer og malerkoster til kjøpesentre på Tiller, langreist mat og drikke til Lade, printere og påskepynt til Orkanger og telefoner og krølltenger til Stjørdal. Og så videre. Alle vil vi ha forbruksvarer, og vi tar det som en selvfølge at vi kan hente dem i en butikk nær oss. Men ingen vil ta ulempen med å ha en godsterminal i sin nærhet. Det bråker, øker tungtrafikken og er heller ingen en fryd for øyet.
Det er umulig å skape folkelig engasjement for en godsterminal. Logistikknutepunkt, kalles det så fint. Hadde mange forstått hvor viktig det er, hadde det kanskje vært en facebookgruppe med mange likes som het noe slikt som «Godsterminalens venner», eller «Vi som vil ha godsterminal på Torgård og vil ha den NÅ!». Det skjer nok ikke. Kanskje blir det heller ingen godsterminal på Torgård i overskuelig fremtid.
I går var en delegasjon fra Fremskrittspartiet på befaring på Torgård. Fire stortingsrepresentanter, tre av dem i transportkomiteen, pluss et knippe fylkes- og lokalpolitikere. Børge Beisvåg i Næringsforeningen i Trondheimsregionen peker og forteller om planene for en godsterminal. Frp har hånd om Samferdselsdepartementet. Derfor er det ikke uviktig hva partiet synes og mener. Som regjeringsparti nytter det ikke lenger å si ja takk til alt. Nå må det prioriteres, selv om bevilgningene til vei og jernbanebygging er blitt økt kraftig. Syretesten for blåblå prioriteringer i samferdselssektoren kommer neste sommer, når nasjonal transportplan skal vedtas. Allerede 29 februar i år, på skuddårsdagen, skal fagetatene i transportsektoren komme med sine ønsker og prioriteringer.
«Allerede» er forresten et merkelig ord å bruke når temaet er godsterminal i Trondheim. Det er 30 år siden det var opplest og vedtatt at terminalen bør flyttes fra Brattøra. Men alle forslagene som har vært aktuelle, er blitt skutt ned, torpedert og minesprengt ett etter ett. I Melhus har det vært mobilisert, i Malvik rustet folk seg til kamp, mens Øysand-alternativet ble gravlagt dagen etter at det ble født på grunn av en populær badestrand, noen fugler og folk med fin utsikt på Leinstrand. Og dette er bare noen av dem som har vært diskutert.
Alle vil ha varene og innser at omlasting av konteinere må skje et sted. Men ingen vil at det stedet skal være i deres nærhet. Not in my backyard, heter det på fremmedlandsk. NIMBY. Ikke nok med det. De ønsker heller ikke at en godsterminal skal være for langt vekk. Da blir varene dyre og ting blir tungvint. Da det var klart at det ikke var mulig å finne et sted ved Trondheimsfjorden, sto det til slutt mellom to alternativer: Søberg i Melhus og Torgård i Trondheim, ved Sandmoen og fylkesvei 704 til Brøttem Klæbu.
Jernbaneverket og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) pekte på Torgård. Da så ting lyst ut, men det varte bare en kort stund. Etterpå har krav om samlet utbygging og prislappen igjen skapt usikkerhet om det blir noen godsterminal. 29. februar får vi vite hvilken godsterminal Jernbaneverket vil heie mest på. Den i Oslo, den i Bergen, eller Torgård i Trondheim. Hvis Torgård vurderes som usikkert, kan det slå ut i Trondheims disfavør.
Frp-erne på Torgård går tilbake til minibussen. Den skal frakte dem til andre verdig trengende samferdselsprosjekt. Kanskje taper godshåndtering fordi ingen politikere står opp for den? En vei som reduserer risikoen for ulykker eller en jernbanetunnel som kutter reisetiden, skaper det engasjementet som ikke vekkes til live av noe så gørr kjedelig som en godsterminal.
Men nye joggesko, det vil vi ha.