Det hadde vært godt med noe søtt til kaffen, sier jeg.

Ta noe så enkelt – men likevel tidvis så umedgjørlig – som en mobiltelefon. Jeg har begynt å stoppe opp når jeg tekster. Akkurat som min mor. Hun er 72. Jeg er 49.

Slik kan det gå. Jeg stopper gjerne midt i fotgjengerfeltet. Jeg gjør uten blygsel beslag på hele inngangspartiet i en butikk. Jeg stopper hvor som helst og når som helst. Bare jeg får skrevet og sendt meldingen min.

I fjor var jeg mer enn gjennomsnittlig opptatt av manglende strøing. I år er det sen brøyting som gjelder.

Å, herregud. Hvor mange kvelder har jeg ikke ligget i senga og formulert skarpe, litt sarkastiske, men også inviterende og på ingen måte uvennlige innlegg til Ordet Fritt.

Fikk du med deg årets heteste debatter? Her er tre ord som får fart på samtalen i et kjedelig juleselskap.

Det kan gjerne gå slik: «Med all mulig respekt for kommunens presserende oppgaver, vi har den største forståelse for prioritering av sykehjemsplasser, og at politikerne har det travelt med å bygge boliger på dyrket jord, sette opp bomringer og gjøre det generelt vanskeligere, mer strevsomt og dyrere for oss å benytte det byen har å by på. Det gir jo klingende mynt i kassen, som altså kan gå til flere sykehjemsplasser og konsulenter og kommunikasjonsrådgivere. Til brøyting går mine skattepenger åpenbart ikke, men hvis en av kommunens brøytemannskap skulle ha litt ledig tid en dag, så vil det bli høyt verdsatt om vedkommende tar en liten sveip innom Tyholt. Vi byr gjerne på kaffe og vafler. Hilsen lårhals i fare.»

Et annet, litt mer rett-på-sak, men samtidig med et oppfinnsomt pseudonym og en kledelig julehumoristisk snert, går som dette: «Våkna i dag. Itjno brøyting. Som vanlig. Det va no som svarte! Brøyt Tyholt! Nå! Det villa bærre vorre lækkert! Hilsen Strøsand sjøl».

Jeg har blitt svært prisbevisst. Innenfor fornuftens rammer, tenker jeg. Plagsomt, tenker mine barn.

La oss ta noe så hverdagslig som sjampo og dusjsåpe. En dag kom jeg hjem med First Price-produkter. Du skulle sett. Jeg måtte tømme de selv. Men det er greit.

Når jeg drar på treningssenter bruker jeg dispensersåpe. Det fungerer aldeles utmerket – også som sjampo. Jeg blir ren, går ut med et lykkelig smil, i visshet om at jeg foruten å ha trent også har spart penger. Hodebunnen blir litt tørr, men pytt. Jeg liker å tenke at jeg også har spart miljøet litt. Jeg bruker det som allerede er der.

Og vi må jo ikke glemme det som alltid er igjen når folk flest kaster sjampoflasker, tannkremtuber og lignende.

Les også Marit Moum Aunes personlige kommentar: Din første sorg er din største sorg

Tannkremtuber kan klippes, og hvor mange ganger har jeg ikke både hyggelig og pedagogisk forsøkt å forklare den oppvoksende generasjon at hvis man tar bitte litt vann opp i dusjsåpeflasken når det bærer mot slutten, rister litt, så har man til et par vask til.

Djevelen ligger som kjent i detaljene. Penger og miljø, også.

Jeg lytter til P2 når jeg kjører bil. Når ungdommen setter seg inn skiftes det til Radio Energy. Jeg vil jo ikke være for sær, og lar de holde på, og en sjelden gang kan det komme noe jeg liker.

Oj, sier jeg da, den var bra, du. The Weeknds «Starboy» liker jeg godt. «Look what you´ve done, I´m a motherfuckin´ starboy» synger jeg med munter falsettstemme. Ungdommen ser rart på meg.

Så kommer en rekke låter som kan gjøre en ellers god dag dårlig. Etterpå må jeg ha en time på sofaen med klassisk musikk. Beethovens pianokonsert no. 4. Schuberts «Piken og døden.» Matteuspasjonen av Bach.

Nå ja. Juleforberedelsene mine vil du ikke høre om. Men jeg begynte i god tid. For hvert år som går blir jeg ti år eldre. Men det er helt greit. Jeg har stilltiende akseptert det. De eldste skal bli de første. Eller noe sånt. Og jeg synger: «I´m a motherfuckin´starboy.»

orjangreiff@hotmail.com

Hør våre kommentatorer oppsummere nyhetsuka med Venstres Jon Gunnes som gjest i studio.

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.