Det rulles nå opp i media. Historier om tafsing, seksualiserte hentydninger av ymse karakter. Under #Metoo kan vi nå lufte ut innestengte følelser fra våre innerste kamre.

Det virker som om «alle» på et eller annet tidspunkt har blitt satt til veggs av et stivt lem med et uanstendig forslag eller et overgrep av alvorligere karakter. Men en klaps på stumpen og et påfølgende flørtende blikk i retning en av sine ansatte. Kan det være så farlig, da? Ja, faktisk. Fordi det er så vanskelig å vite hvor grensa går for uskyldig tulling og seksuell trakassering, må man bare vite at mellom hierarkiske nivåer i arbeidslivet er nulltoleranse det eneste som gjelder. For autoriteter trekkes grensa opp for upassende oppførsel lenge før andre likestilte kolleger. Det er noe alle sjefer bør merke seg.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Slik blir du et lykkeligere menneske

Det handler om emosjonell intelligens. At en autoritet med seksuelle hentydninger kan virke truende på arbeidsforholdet burde ikke være så vanskelig å forstå. Tanker som at man kan miste jobben om man ikke følger sjefens ønsker, strekker seg ofte langt utover arbeidsinstruks og formelle retningslinjer. Noen trivsels-trigger er det definitivt ikke. Noen kaller det også hersketeknikker kamuflert i underbuksehumor.

Seksualisert trakassering er utbredt og er med å opprettholde middelalderske og diskriminerende holdninger. Det er kun en grunn til dette. Og det er det faktum at kvinner ikke kan utøve seksuell makt over en mann i den grad en mann kan utøve seksuell makt over en kvinne.

LES OGSÅ: Dette skjedde meg

Dette er hovedregelen. Det finnes unntak. Og selvsagt er ethvert seksuelt overgrep dypt tragisk. Uansett hvilket kjønn overgriper har. Man blir merket for livet. Enkelte får invalidiserende angst og selvmordstanker. I ytterste konsekvens er det så alvorlig. Gjelder dette deg? Er du en trakasserer uten å ha tenkt over de alvorlige følgene, – så er du dum. Om du trakasserer vel vitende om dette, – så er du ond. Så kan du velge, da. Av to onder, – hvem er du?

Dette er gammelt nytt. Hvorfor i all verden må vi mase og mase om dette!

Vi kvinner er vár på det hele tiden. Når vi går alene på gata en sen kveld er alle våre sanser årvåkne. Hver en lyd og hver en bevegelse tar vi inn. Analyserer. Samtidig ser vi helt avslappet ut. For det er viktig. Sannheten er at vi er i akutt beredskap. Et seksuelt overgrep er et skrekkscenario alle kvinner frykter. På fest passer vi alltid på hvor vi går, med hvem vi går, om vi får dårlige vibrasjoner av enkelte festdeltakere vet vi til enhver tid hvor vedkommende befinner seg. Tar vi taxi med en mannlig sjåfør ringer vi ofte hjem for å vise at det er noen «i andre enden» som vet hvor vi er. Det høres ut som en slitsom hverdag. Det ER det. Og det hadde vært deilig å slippe. Historier om gjeng-trakassering og overgrep i store folkemengder gir oss pusteproblemer.

Hvordan kan man takle en slik utvikling og samtidig sende dattera si på konsert. Det virker kanskje uskyldig på kontoret med en grov vits og et klaps på rumpa. Men det handler om det samme. Fargeskalaen for seksuell trakassering kommer i mange nyanser.

Men ja, vi MÅ snakke om det. Vi MÅ gå i demonstrasjonstog og vi MÅ synliggjøre at ALT som omhandler seksuelt misbruk og trakassering ER ulovlig, kriminelt og høyst skadelig. Bare slik skaper vi holdninger som kan gi våre barn en tryggere hverdag på nett, i sosiale sammenhenger, i arbeid og i livet for øvrig.

Det handler også om følelsen av å leve et verdig liv. For alle parter.

foto
Katrine Engedal