Per i dag er Norge i realiteten underlagt EU, med unntak av landbruks- og fiskerinæringen. Prisen vi betaler for unntakene er at vi ikke har en stemme i EUs lovgivende organer. Vi har altså ingen stemme i EU foruten tungvint og lite effektiv lobbyvirksomhet.

EØS-avtalen er et ønske om å få i pose og sekk. Vi vil være integrert i det indre marked - altså ha like reguleringer som EU - uten å miste selvråderett. Det er en selvmotsigelse, men grunnet stor pragmatisme har det “fungert”. Vi er integrert i markedet, men den selvråderetten vi har er ikke større enn at vi får lov å si «ok» før nye endringer innføres.

LES MER (PLUSS): Det går et spøkelse gjennom europa

Både EFTA-domstolen og EØS-komiteen har fulgt EU til punkt og prikke, og det hender ikke rent sjeldent at de går lenger enn det som kreves. For å oppsummere det hele siterer jeg Odd Ivar Eriksen og John Erik Fossum (Senter for europeiske studier, UiO), som etter en evaluering i 2014 kalte EØS-avtalen «demokratisk selvskading».

Men problemene kan løses. Etter Lisboa-traktaten ble det direkte folkevalgte Parlamentets makt styrket, i et forsøk på å forbedre EUs demokratiske legitimitet. Parlamentsvalget har mer å si - og for første gang siden 1979 har valgdeltagelsen stabilisert seg.

Arbeidet mot et mer demokratisk legitimt EU fortsetter. Ironisk nok til tross for Storbritannias protester.

En forflytning av makt fra Rådet til Parlamentet styrker den demokratiske legitimiteten, men enda viktigere: Parlamentet får en større rolle. Norge står dermed i en helt unik situasjon. Vi er en del av Skandinavia, men på grunn av oss hører vi aldri om den skandinaviske blokken i EU. Vi er den siste spillebrikken som trengs for at et slikt samarbeid skal falle på plass.

Skandinavia utgjør en såpass stor og viktig del av Europa, at vi simpelthen ikke kan ignoreres og overkjøres, samtidig som vi i stor grad er enige om de større politiske spørsmålene og har lang erfaring med samarbeid.

I tillegg markerer brexit trolig en vending i EUs politikk. De erkekonservative britene, med sin misnøye mot fagforeninger og miljøsaken - for å nevne noe - har forhindret en progressiv utvikling mot et rettferdig indre marked.

Norges trepartssamarbeid er unikt, og krever at fagforeningenes regler støttes opp av nasjonalstaten - noe som krever reguleringer. Vi har et stort fokus på miljøreguleringer. Britene på sin side, ser på reguleringer som pesten selv. De økonomiske tapene EUs reguleringer medfører for Storbritannia var et av de store ankepunktene til medlemskapet.

I Norge ser vi på kostnadene av en regulering som helt nødvendig dersom reguleringen er egnet til å ivareta arbeidernes rettigheter, miljø, eller andre politiske saker.

Når Storbritannia er ute av bildet, kan endelig EU gå i den retningen vi, sammen med resten av Skandinavia, ønsker. Mot et overnasjonalt organ som ivaretar et rettferdig indre marked.

Et Norge i EU kan påvirke i en ytterligere progressiv retning, og vi kan gå fra demokratisk selvskading til en av de viktigere aktørene i det europeiske samarbeid.tarjei.rosvoll@adresseavisen.no