Trondheim trenger metrobuss, og det kommer til å koste penger. Masse penger. Millionene kommer fra meg og deg og fra staten, ikke fra kommunekassa. Når politikerne bruker andres penger, har de en tendens til å ta på seg spanderbuksene. Kommunal budsjettering og investeringer er ofte preget av nøkternhet og forsiktighet. I metrobussprosjektet velges det imidlertid konsekvent fra den øverste hylla når investeringer skal foretas.

I august 2019 rulles metrobussene ut i Trondheim, og vi er alle sammen avhengige av at gigantprosjektet blir en suksess og fungerer fra dag én. Nå pågår arbeidet med å bygge holdeplasser, knutepunkt og traseer. Trondheim kommune og Sør-Trøndelag fylkeskommune skal straks bli enige om hvorvidt kollektivfeltene og holdeplassene i Holtermanns veg, Elgeseter gate og Kongens gate skal plasseres midt i gata eller nærmest fortauet.

Velges midtstilt trasé, kommer regningen på rundt 100 millioner kroner ekstra. Det er mye penger. Skal en slik ekstrautgift forsvares må det argumenteres svært godt for et slikt valg. Så langt kan mye tyde på at det koster mer enn det smaker. I utredningen er det pekt på en rekke utfordringer med en midtstilt løsning. Hovedargumentet som ofte gjentas når de mest kostbare løsningene skal velges, er at de passer konseptet metrobuss og gir best synlighet for det kollektive flaggskipet. Synlighet og konsept kan være gode argumenter, men ikke for enhver pris.

Formannskapet i Trondheim behandlet tirsdag en liten detalj på veien frem mot realisering av det nye kollektivsystemet. Denne gangen handlet det om trasévalg og hvor stasjonene på Munkvoll skal ligge. Også her vedtok flertallet å gå inn for den dyreste løsningen – en investering som er 10 millioner kroner dyrere enn det billigste alternativet. Det er ikke første gang, og ganske sikkert heller ikke siste, at man går inn for løsninger som påfører investeringsbudsjettet nye millioner kroner, til tross for at det finnes billigere og gode nok alternativ. 10 millioner her og 10 millioner der, det blir det fort penger av.

Det er ikke vanskelig å si seg enig i at det må bygges gode holdeplasser, omstigningspunkt og knutepunkt for at ryggraden i fremtidens kollektivnett skal bli best mulig. Det må oppleves attraktivt og bekvemt å sette seg på fremtidens bybuss. De nye leddbussene må få kollektivfelt som gjør at de sklir forbi køene. Veien de kjører på, må ikke skape hindringer eller forsinkelser. Selve konseptet metrobuss tilsier at den skal være tydelig og skille seg ut, nesten som en bybane på gummihjul. Men også gode tiltak må ha kostnadskontroll og realistiske vurderinger på hva man har råd til å investere i.

Hver ekstra krone til holdeplasser og kollektivfelt som brukes, skal dekkes inn. Enten via statlige garantier om 50 prosent finansiering, eller gjennom bomstasjonene i og rundt byen. Når det haster med alle investeringene for å bli ferdig i tide, skaper det også en økt etterspørsel hos entreprenørene som skal grave og ordne for de nye bussene. Det er lett å tenke seg at anbudskontraktene blir dyrere enn ellers, fordi alle oppdragene og alle pengene skal brukes på veldig kort tid.

Det er lettere å bruke penger når andre betaler. Det er både riktig og viktig at staten gjennom egne avtaler er med på å betale for et effektivt kollektivsystem i Trondheim. Men avtalen om et spleiselag med staten kan ikke brukes som en anledning til å bruke penger på tiltak som ikke er absolutt nødvendige eller som fremstår som ekstravagante.

Den andre halvparten av pengene er det deg og meg som bidrar med gjennom passeringer i bomstasjonene. Sånn sett er 100 prosent av metrobussprosjektet finansiert med skattepenger. De bør brukes med fornuft, forsiktighet og omtanke.