Flyktningstrømmen kan ikke uten videre stoppes. Men nå skal den holdes unna Europa.

Delegatene klappet. Og klappet. Over 3000 personer var de, og de sto i benkeradene. I over sju minutter varte applausen.

Det kunne vært en partikongress i Nord-Korea. Men det var landsmøtet i det kristeligdemokratiske CDU, Tysklands største parti. Partileder Angela Merkel hadde nettopp holdt tale om det som har dominert tysk offentlighet fullstendig det siste halvåret: Die Flüchtlingskrise.

Hun har lenge tonet ned sin Obama-aktige ordbruk fra august, da hun ønsket Syria-flyktninger velkommen med uttrykket «wir schaffen das» – «vi klarer det».

Tyskland klarer det nok. Landet har over 80 millioner mennesker, EUs største og sterkeste økonomi – og et næringsliv som trenger massiv innvandring for å motvirke effekten av eldrebølgen som er på vei.

Men mottaksapparatet er ikke giret til å håndtere en million nye mennesker på ett år – selv om flertallet etter hvert vil bli sendt ut. For ikke å snakke om kanskje enda en million neste år. Og året etter?

De fleste tyskere ønsket i utgangspunktet flyktningene velkommen. I høst er mange likevel blitt bekymret. De synes det virker som om myndighetene ikke har full kontroll, og som om Merkel ikke har noen skikkelig plan. De synes det virker som om Tyskland er det eneste landet i Europa som tar ansvar. Meningsmålinger i det siste har vist at rundt 60 prosent av folket nå vil ha en slutt på flyktningstrømmen.

Mange sokner til CDU. I det siste har medlemmer veivet plakater foran Merkel med krav om at hun må gå av. Folkevalgte har forlangt at regjeringen setter en øvre grense for hvor mange asylsøkere Tyskland vil ta imot – og krevd gjeninnføring av nasjonal grensekontroll, om nødvendig med piggtrådgjerder.

Det vil Merkel ikke; hun viser til den tyske grunnloven, som slår fast at ofre for politisk forfølgelse har rett til asyl i Tyskland. De som kommer til Tyskland nå, er ikke «menneskemasser», sa hun til landsmøtet. – De er enkeltmennesker.

Merkel ga likevel delegatene løftet mange hadde ventet på: Flyktningstrømmen skal «reduseres merkbart». Og ikke bare i Tyskland.

Noen av grepene tåler dagens lys. Andre ikke.

Tirsdag la EU-kommisjonen fram en pakke med tiltak som skal styrke kontrollen på Schengens yttergrense, ikke minst den som går i det smale stykket sjø mellom Tyrkias vestkyst og greske sommerøyer. Et forsterket grensepoliti og kystvakt skal få makt til å rykke inn i et medlemsland, selv om landets regjering protesterer. Hellas godtok dette etter at EU-topper truet med å stenge landet ute fra Schengen.

På greske øyer og i Italia skal det opprettes såkalte hotspots, asylsentre. Frykten i begge land er at det ikke skal finnes noen interesse lenger nord for å fordele folk videre. EU vedtok i høst å fordele 66 400 asylsøkere som er i Hellas. Til nå er 64 personer plassert.

Tyrkia skal få penger for å stanse folk før de legger ut på sjøen.

Det avtalte Merkel da hun besøkte Recep Tayyip Erdogan, landets stadig mer eneveldige president, noen uker før hans parti vant valget i november. Merkel lovet til gjengjeld å slå et slag for Tyrkias søknad om EU-medlemsskap. Det var litt av en piruett. Både hun og CDU har vært sterkt imot tyrkisk EU-medlemsskap, blant annet fordi Erdogans regjering knebler kritikere og fengsler journalister. Et regime som bekjemper frihet og mangfold, har ingenting i Europa å gjøre, erklærte CDUs generalsekretær i fjor.

Prinsippene kostet ikke så mye i fjor.

Tyrkia har færre innbyggere enn Tyskland, men har tatt inn over to millioner mennesker fra Syria, Afghanistan, Irak og andre land. Nå skal myndighetene i Ankara gjøre mer for å stanse de mange som vil videre til Europa. I flyktningleirene for syrere skal de heve levestandarden, så folk skal velge å bli.

Outsourcingen vil koste EU tre milliarder euro i første omgang.

Avtalen likner på en som har vært inngått før.

I 2009 og 2010 underskrev først Italia, så EU, avtaler med Libyas tidligere diktator Muammar Gaddafi. Libya skulle få 50 millioner euro over tre år for å gjøre sikkerhetsstyrkene sine til grensepoliti.

Libya har aldri undertegnet FNs flyktningkonvensjon og hadde ikke noe fungerende asylsystem. Men denne oppgaven tok Gaddafi alvorlig. Han slo ned på smuglernettverk. Han laget interneringsleirer der flyktninger og migranter ble holdt i månedsvis. Tusener ble dumpet i ørkenen.

Det virket fenomenalt. Ankomsttallene til Italia og Malta, som hadde mottatt 40 000 mennesker over havet året før, falt som en stein. Men i 2011 ble Gaddafi styrtet av opprørere. Norge deltok i bombingen som hjalp dem fram. Staten brøt sammen i krig og kaos. Menneskesmuglere har igjen gode tider der de stapper flyktninger i synkeferdige farkoster. I fjor kom over 170 000 mennesker seg levende over Middelhavet til Italia; flere tusen andre forsvant i bølgene.

EU gir bistand til den nye libyske regjeringen. I områder den kontrollerer, fins fortsatt interneringsleire for afrikanere. Human Rights Watch undersøkte forholdene i fjor. Rapporten omtaler pisking og slag, elektriske sjokk, tvungen avkledning og folk som var blitt hengt opp-ned i trær.

Avtalen med Tyrkia vil kunne gi Angela Merkel og hennes europeiske kolleger et velkomment pusterom etter årets sterke tilstrømning. Men den løser ikke flyktningkrisen.

Den dytter den bare ut av øye – og kanskje ut av sinn.