Nå kjenner vel alle fortellingen om monsterhallen på Nidarø, men har byens befolkning hørt eventyret om Powertrollet på Brattøra? Eller har det også gått under radaren?

Hva skjer når fagetatene i kommunen kobles fra byplanleggingen og kommunalråder leker Cicignon sammen med utbyggerne?

Jo, da får vi Brattøra. Dersom man ikke får snudd den nåværende utviklingen, vil Nyhavna bli neste danseplatt for denne valsen.

Brattøra har gjennom en rad av dispensasjoner blitt et utstillingsvindu for den nye, planløse byutviklingen i Trondheim, og vi har ikke sett det verste ennå. Er byens innbyggere klar over at det i høst i samme bydel er byggestart for noe som er enda større enn Gulltanna til Stordalen? Vet byens befolkning at de store partiene i bystyret trumfet gjennom bygging av Powerhouse i 2014 uten reduksjoner i byggehøyde? At vi nå får et 43 meter høyt Powertroll på Brattøra. 12 meter høyere enn Gulltanna. I et område hvor maks byggehøyde i henhold til plan er satt til 27 meter. Var dette enda en byggesak som gikk under radaren da den ble behandlet? Og hva var det da denne angeren for Clarion-hotellet egentlig handlet om?

LES OGSÅ: Nå skal rådmannen utrede storhall

Spillet i forkant av byggingen av Powerhouse var som det pleier å være. De fleste, inkludert de to største partiene, var fristet, men var enige om at bygget var for høyt. Man måtte lære av fadesen med Clarion, sa de. Da utbyggerne meldte sin interesse, var huset planlagt til 41 meter. Fylket og byantikvaren meldte umiddelbart sin bekymring for at nybygget både vil ta enda mer kverken på forholdet mellom byen og fjorden, men også ødelegge domkirken som midtpunktet i Trondheims sentrale skyline. Fra NTNU kritiserte både førsteamanuensis Markus Schwai (NE-Nyheter 050312) og professor Bjørn Røe (Adressa 230913) fra Institutt for byforming og planlegging prosjektet og utviklingen på Brattøra. Deres innvending var plasseringen, høyden og det de beskrev som en byutvikling som har løpt løpsk uten faglig kvalitetssikring.

Hva ble så resultatet? Bystyret tvilte og tvilte, og så banket de saken. Med mer enn full høyde. Som forventet. Et forsøk fra de små partiene på å redusere byggehøyden til samme nivå som Gulltanna ble bryskt avvist av de store. Utbyggerne hevdet nemlig at en reduksjon i høyde ville svekke byggets evne til å produsere strøm til eget forbruk. Rådmannen utredet denne påstanden og fant at det ikke stemte. Huset ville kunne produsere tilstrekkelig mengde energi med redusert byggehøyde, men prosjektet ville ikke bli like lønnsomt for utbyggerne. De store partiene lot seg ikke påvirke av dette, og som en grand finale godtok de en ytterligere økning fra 41 til 43 meter. SV/KrF og Venstre forsøkte seg på en reduksjon til 39 meter, De grønne og Rødt ville ned til 31,2, men flertallet banket gjennom 43.

En samtale med en av de fremtidige utbyggerne på Nyhavna for litt siden illustrerer dagens muligheter for å bli rik ved å bryte planer. Den aktuelle forretningsmannen ønsker å realisere et stort byggeprosjekt. På spørsmål om han skal melde inn prosjektet nå mens Nyhavna-planen er under arbeid, svarte han klart nei. «Da ødelegger man jo hele forhandlingsgrunnlaget.» Hva mente han med det? Jo, dersom han melder inn prosjektet nå, vil han ikke ha mulighet til å se hvordan andre utbyggere forhandler seg fram til dispensasjoner fra planen og får lov til å bygge høyere. Og kanskje klarer noen å trikse seg fram til noe som er enda større enn det han ser for seg. Dersom han da har låst rammen på sitt prosjekt, kan han jo miste muligheten til å lene seg på alle de andre dispensasjonene og til slutt bli den som får bygge høyest. Slik kan man bygge formuer i dagens Trondheim.

I musicalen «Too Many Girls» av Rodgers og Hart fra 1939 heter det om Manhattan: «We tried to run the city, but the city ran away.» Dette må ikke få bli en frase i sangen om det nye

Trondheim, selv om vi er på god vei. Byen vår må ikke få lov til å løpe fra god planlegging, god formgivning og en utvikling vi kan være stolte av. Byutvikling må, dersom Trondheim skal bli en enda bedre by, bli et konstant fokus i det offentlige ordskiftet. Vi må ikke la beslutningstakerne og aktørene få være i fred. La derfor ikke debatten stilne. Dersom vi skal komme ut av dette uføret, må vi fortsette å lage bråk.

Hele, hele tiden!