foto
Myndig danselærer: Norny Gran, som bestyrte skolen, hadde undervist siden 50-tallet, og gjorde det sikkert på samme måte som hun alltid hadde gjort det, når hun ledet oss gjennom både vals, rhumba og cha-cha-cha, skriver Trond Åm. Bildet er fra Almas danseskole i 1962, en god del år før Signert-skribenten var elev ved skolen.

Alma’s danseskole må ha levd ganske mange år på overtid. Det føltes i alle fall som å tre inn i en annen tid og en annen virkelighet da Kristoffer, Jens og jeg bestemte oss for å begynne på den legendariske danseskolen i den gamle Arbeiderforeningen i Prinsenkrysset. En virkelighet som vi ikke snakket for høyt om på skolen. Vår offisielle forklaring var at dette var noe foreldrene våre hadde tvunget oss til. Sannheten var at det var høyst frivillig: Vi elsket det.

LES OGSÅ (PLUSS): Elevene hyller danselæreren

Norny Gran, som bestyrte skolen, hadde undervist siden 50-tallet, og gjorde det sikkert på samme måte som hun alltid hadde gjort det, når hun ledet oss gjennom både vals, rhumba og cha-cha-cha – danser som vi ikke har praktisert verken før eller siden. Mer moderne var swing, og den bruker jeg til alt. «Tå, stopp, tå stopp, bak og frem. Tå, stopp, tå, stopp, bak og frem», sa hun, og la til på sitt pene mål: «OG PIKEN UNDER ARMEN». Til like stor forlystelse hver gang, for vi sa det siste fort for oss selv.

LES OGSÅ (PLUSS): Takk til alle jentene

Guttene og jentene stilte seg opp på rekke på hver sin side av den store salen som huser Byscenen i dag. På Nornys klarsignal skulle guttene løpe de mange meterne over gulvet og by opp en partner. Det gjaldt å være rask og målrettet, for konkurransen var hard og kaotisk. Ikke sjelden hendte det i kaoset at to gutter hadde budt opp samme jente. Da gjaldt det å handle raskt. Først avklare hvem av de to som faktisk hadde vært først ute, og deretter, med kjappe og stadig mer desperate blikk til høyre og til venstre, se om det var mulig å finne en annen løsning. Som gutter hadde vi det ikke uvesentlige fortrinn at vi var i mindretall. Ikke desto mindre fikk vi også føle på brutaliteten i denne praksisen de få gangene Norny snudde om på betingelsene, og det var jentene som skulle by. Da var det guttene som stod på rekke og fryktet det verste. Jeg kan ikke huske noen annen glede enn lettelsen over faktisk å ha blitt budt opp. Hvem som gjorde det var av mindre betydning. Alma’s danseskole var en brutal og fantastisk verden, men vi levde i den på dens egne premisser, og for hver gang det gikk bra, elsket vi det. Og når dansetimen var over, satt vi gjerne hjemme hos mora til Jens og drakk kakao mens vi fortalte om det vi hadde opplevd.

En gang ble jeg forelsket i ei jente som het Sarah. Hun hadde mørkt hår og tannregulering, øynene var nesten svarte, og hennes væremåte var sarkasmens. Derfor skulle jeg også by henne opp ganske mange ganger før jeg kunne pile utilslørt over gulvet mot henne uten lenger å skulle foregi at det lå et ørlite snev av tilfelle over at det ble akkurat henne denne gangen. Det ble Sarah hver gang. Hun ble mindre og mindre sarkastisk, og en ettermiddag avtalte vi å møtes utenfor Royal Garden for å utveksle bilder av oss selv. Hun stilte opp med en delegasjon venninner. Selve utvekslinga foregikk forretningsmessig, men det var det største øyeblikket, for nå visste jeg at Sarah var min.

Det var da Kristoffer og Jens begynte å mobbe meg med at jeg var forelsket. På skolen kom det fram at jeg hadde et bilde av den utkårede i lommeboka mi, og en gutt i klassen sa hun var stygg. Jeg syntes jo ikke det selv, snarere tvert imot syntes jeg at hun var perfekt, men det skapte en usikkerhet i meg, og etter en stund begynte jeg å by opp andre. Jeg lot være å se i Sarahs retning, jeg kunne ikke stå ved det jeg gjorde i det hele tatt. Men en gang havnet jeg også i en slik situasjon hvor jeg og en annen hadde budt opp samme jente. Det viste seg at jeg hadde kommet noen brøkdeler etter min konkurrent, og jeg måtte se til høyre – der stod Sarah og så på meg, full av spott. Jeg så til venstre, men der var det ingen ledige dansepartnere. Jeg kunne ikke fortsette letinga, jeg måtte krype til korset og by Sarah opp, og gjennom hele dansen kunne jeg merke den stikkende forakten hennes i meg, og i de vakre øynene hennes kunne jeg se at sarkasmen var tilbake – mer enn noen gang tidligere. Jeg kan bare håpe at den stakk dypt, for jeg fortjente ikke bedre. Men det gjorde Sarah. Kort tid etter sluttet Kristoffer, Jens og jeg på Alma’s danseskole, og det var da de betrodde meg at de bare hadde vært misunnelige.