Sophie Elise har vært et brennbart tema lenge. Denne uken eksploderte det. En medievennlig puppeflash og kritikk mot botoxreklame ga kommentatorene nytt stoff og nye grå hår. For linjene er ikke så enkle å dra lenger. I et nytt medielandskap der ingen ønsker å framstå som bakstreversk og bitter kommer det ut mye rart.

Kampen om hvordan fenomenet Sophie Elise Isachsen skal forstås er et fascinerende teater. Kommentatorene står i konstant fare for å plumpe uti retoriske synkehull. Enten det er forhåndsdømming etter utseende, utdatert medieforståelse eller humørløs moralisme: fallgruvene ligger tett i landskapet rundt den 21 år gamle bloggeren, nylig kåret til Medie-Norges mektigste kvinne av Medier 24.

Hun har ti menn foran seg på lista – noe som antyder at likestillingskampen ikke burde avlyses med det første.

Og vi må snakke om Sophie Elise.

Hun entret offentligheten allerede som 14-åring med egen blogg som fort fikk mange lesere. To år senere var hun blant toppbloggerne i Norge og lokalavisa Harstad Tidende intervjuet det tidligere mobbeofferet som hadde slått tilbake og blitt populær. Allerede da var hun selvbevisst «dumsmart» og kategoriutfordrende.

«Jeg, som veldig mange bloggere skaper et bilde av meg selv på nett. Blond og litt dum selger. Jeg vet selv at jeg ikke er dum, og liker å motbevise dette når noen har gjort seg opp en mening om meg allerede før de har snakket med meg.» uttalte hun til avisen.

Nettopp som den utstøtte som tar hevn har hun en appell hos mange. Som skjønnhetsdyrker og tidligere utstøtt spiller hun både dronning og offer. Med den utstøttes arbeidsmoral og den skamløses effektivitet dundrer hun fram på bredbåndet.

Siden gjennombruddet i 2011 har Sophie Elise vært selve symbolet på en «rosablogger». Jakten på det perfekte utseende er det utilslørte prosjektet. Veien dit, i alle fall for harstadjenta, går via plastiske operasjoner, kroppsformende trening og posering. Sophieelise.blogg.no er nå den viktigste nettdagboken i landet og treffer 80 000 daglige lesere. Reklamepengene hamrer på døra til den perfekte reklameplakaten. Lys levende og alltid på jobb.

Debatten om bloggernes innflytelse og ansvar får bare større og større plass i offentligheten. Det er bare rett og rimelig. Men hvor skal man stå? Hva er konstruktivt i denne debatten?

Hvorfor skal bloggerens dokkeideal renvaskes fordi hun kan snakke? spør en kommentator.

Hvor lite sminke må en kommentator ha for å bli tatt alvorlig, kontrer en annen.

På den ene siden synes jeg det er ropende innlysende at en blogg om utseende, som reklamerer for Botox og frontes av en operert egenerklært barbiedokke per definisjon vil gi utseendepresset en ny omdreining. På den andre siden skjønner jeg appellen i en blogg som er så utleverende og skamløs som Sophie Elises.

Hvor kommer ambivalensen fra?

Fra motpolens frastøtende moralisme. Skammen vil vi ikke tilbake til, og derfor er vi forsiktige med å fordømme skamløsheten.

Å ha regler for klær og stil. Å dømme ut fra utseende. Å undertrykke seksualiteten og livslysten. Det er vi imot.

For noen uker siden uttalte en imam i Trondheim at ungdommer over 14 år bør bade med klær for ikke å hisse opp hverandre. «De kan bli interessert i hverandre, og noe kan kanskje skje». Med slike holdninger på den ene siden kan selv hedonismen bli din venn.

Et eller annet sted på denne skalaen mellom vestlig normoppløsning og religiøs absolutisme skal altså ungdommen finne seg selv.

Mens alle kan følge med på sosiale medier.

Jeg tror det er på tide vi voksne får øynene opp fra smarttelefonen og investerer litt ekstra i ungene våre. Her trengs det både ryggrad og kritisk tenkning. Verden er kompleks – det gjelder å gi ungene godt gangsyn.

For det er mye rot for tiden. Alle debatter kan vrenges ut inn.

Mens kommentarfeltet under saken om kjønnsdelt svømming på Huseby hamrer taktfast inn at det er innvandrerne sin skyld at jentene ikke har selvtillit, hamrer liberale kommentatorer inn Sophie Elises fortreffelighet som feministisk symbol.

Det er vanskelig å henge med.

Kan bloggerne selv være nøkkelen?

Når jentene ved Huseby skole ikke vil ha svømming sammen med guttene fordi de ikke tør vise seg uten klær og sminke – fordi utseendepresset er så stort – så er det rett og slett vanskelig å ikke gi noe av ansvaret til rosabloggeren med den enorme gjennomslagskraften. Er Isachsen bekvem med å ha denne posisjonen? Dette ansvaret?

Om Isachsen bruker innsiden nå, tar hun med seg utsiden sin og tar opp kampen mot det perfekte. Det perfekte plager følgerne hennes. Det perfekte plager åpenbart henne selv. For en mulighet hun har til å gjøre en forskjell!

Norges mektigste mediekvinne bør bruke makta si til å gjøre livet lettere for sine lillesøstre.

Ikke til å selge dem skjønnhetsmidler og et uoppnåelig skjønnhetsideal.