Det var nemlig med stor sorg og en overveldende bølge av nostalgi jeg mottok budskapet om at Brukbar/Blæst hadde vandret inn i evigheten.

For hva hadde Trondheim, og ikke minst, 20-årene mine, vært uten?

Mot slutten av 90-tallet var jeg og vennene mine akkurat ferdige på videregående. Det nye millenniet nærmet seg, og vi var rastløse, nysgjerrige og klare for å ta over verden.

Vi følte oss for store for vinkvelder på 3B og backgammonspilling på AVH – til tider også for store for Trondheim.

Vi ønsket oss ut, til Oslo, London og Paris – og dro dit også. Men vi kom hjem igjen alle sammen.

For takket være noen unge gründere med guts og visjoner ble Trondheim rundt tusenårsskiftet en by vi ville tilbake til, en by vi var stolte av å kalle hjem.

Signert-skribent Ståle Gerhardsen opplever at mandag kommer som en kraftig high five. Rett i trynet.

Vi drakk kaffen vår på Dromedar, kledde oss i fransk design fra Shine (som vi slettes ikke hadde råd til), oppdaget de nye, hippe bandene på Blæst og resten av tida (når vi ikke studerte bitte litt) så hang vi på Brukbar.

Åh, Brukbar, så glad jeg var i deg. Tross din sure kaffe, skitne do og dine påtatt uinteresserte servitører:

Du var så kul, men samtidig så trøndersk folkelig at vi glemte våre provinsielle mindreverdighetskomplekser et øyeblikk.

I stedet følte vi at vi eide verden, mens vi hev innpå sambucashots, myste etter kjente, bekjente og ukjente og lo overbærende av de nye studentene (sikkert østlendinger) som bestilte kakao med krem til himlende blikk fra de bak disken.

Lo gjorde vi også da pompøse osloskuespillere kom innom og prøvde seg på de fineste venninnene våre (joda, det skjedde opptil flere ganger). Uten hell selvsagt, for hvem behøvde kjendiser fra hovedstaden?

Vi fulgte folkemøtet om byutvkling direkte

Vi hadde jo karer fra Steinkjer og Nardo og Byåsen. Og vi hadde Brukbar. Trofast, trygg og alltid åpen. Og vi hadde Blæst, klubbscenen inspirert av Blå i Oslo. Hipp som bare det, men på trøndersk vis.

Her skulle det serveres halvlitere, ikke no jålete 0,4, proklamerte de i avisa på forhånd. Forventningene var skyhøye, og de innfridde.

På åpningskvelden danset jeg hemningsløst og uten bekymringer i urban lykkerus. Nå danser jeg sjelden, og aldri hemningsløst, men dette var før. Før jobb, før barn og huslån, rett før 11. september og lenge før 22. juli.

Tilværelsen var enkel og samtidig uhyre komplisert. For lykken var skjør på den tida, alltid avhengig av hvem (les: hvilke gutter) som til enhver tid befant seg ute på ett av disse stedene.

Dette var også før sosiale medier, så den eneste måten å finne det ut på, var å stikke innom. Så vi trasket stadig gatelangs, fra Solsiden til Torget – og tilbake igjen, i jakten på kjærligheten.

Selv fant jeg den ved enden av bardisken på Blæst, men mistet den igjen i en hullete sofa på Brukbar noen år senere.

Jeg la igjen sjela og halve studielånet mitt på Brukbar og Blæst, men fikk så mye mer tilbake. Jeg fikk en by som var verdt å bo i, en by full av venner og bekjente – en by jeg var stolt av å kunne kalle min.

Så takk for alt, Brukbar og Blæst. Takk for 20-åra mine, og takk for å ha vært med på å forme Trondheim.

Les også: Tid for å ta de tøffe valgene, ikke bare tøffe med i feil spor

For byutvikling er ikke bare arkitektur, parker og ytre rom. Det er også utestedene og scenene som lager innhold i folks liv og som gir oss en identitet.

Selv har jeg havnet utafor målgruppa her jeg sitter med QuizDan på TV-en, en unge på puppen og en Munkholm i hånda.

Men det er alltid nye 20-åringer som skal gjøre Trondheim til sin by, nye band som skal finne sitt publikum og nye kjærester som skal finne hverandre.

Så jeg håper noen har trua og pengene og gutser på med noe nytt. Kanskje med litt bedre kaffe? Eller, bare glem det med kaffen. Det er jo det vi har Dromedar til!

breddefotballfrue@gmail.com

Hør våre kommentatorer snakke om byutvikling, boksing og festivalen Starmus (podcast spilt inn live på Byscenen)

Les flere debattinnlegg på adressa.no/meninger

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.