Politikk er å sette mål og finne de virkemidler som er egnet for å nå målene. Den første målsettingen for økologisk landbruk fikk vi med Bondeviks første regjering i 1999. Den gang så man fram til 2010 og sa at innen den tid skulle 10 prosent av produksjon og forbruk av mat være økologisk produsert. Bondeviks andre regjering økte denne målsetningen i 2005 til 15 prosent innen 2015. Det er fristende å tenke seg at prosentmålene ble satt fordi de stemte overens med årstallet målet skulle nås – 10 prosent i 2010 og 15 prosent i 2015. Det er selvsagt en artig måte å sette mål på, men samtidig langt fra å kunne sies å være kunnskapsbasert. Det er mest å tenke på et tall.

15-prosentmålet har blitt stående, men nå er det i 2020 at dette målet skal nås. I likhet med meg tror ikke Riksrevisjonen heller at målet nås. De fastslår i en rapport at det ikke bare er manglende samsvar mellom mål og virkemiddelbruk, men at det faktisk går i feil retning. De siste tallene viser at mens etterspørselen etter økologisk mat øker, går antall dekar som brukes til å produsere økologisk mat noe ned. I dag er 1,6 prosent av den maten vi kjøper i dagligvarebutikken økologisk produsert, mens 4,5 prosent av jordbruksarealet er økologisk. Det skal altså en aldri så liten revolusjon til om målet om 15 prosent skal nås innen 2020.

Nyvalgt leder av interesseorganisasjonen Oikos – Økologisk Norge, Jostein Trøite uttalte til Adresseavisen denne uken at «myndighetene har sviktet øko-landbruket» og at uavhengig av hvilken regjering som har sittet så har de «gitt blaffen» i å prøve å nå de politisk satte målene.

LES OGSÅ DEBATT: 58 kilo og altfor tjukk

Mye av problemet ligger selvsagt i at målet er satt uten noen form for kunnskap eller realisme i utgangspunktet. Det har blitt mer å betrakte som noe å strekke seg etter, men samtidig blir man altså målt etter dette målet. Det er derfor all grunn til å se kritisk på virkemidlene skiftende regjeringer har iverksatt for å nå 15-prosentmålet. Ambisiøse mål fordrer tilsvarende ambisiøse virkemidler.

Det er fristende å sammenligne virkemiddelbruken når det gjelder økologisk mat med andre klima- og miljømål. For eksempel ønsket om å få oss til å bytte til nullutslippsbiler. Elbileierne premieres med lave avgifter både på kjøp og bruk, gratis parkering og fri tilgang til kollektivfelt. De har blitt så premiert at det nå har blitt et problem for trafikkflyten inn til de største byene. Økoforbrukeren har verken fått nyte godt av redusert pris på produktene eller fått en egen kasse i dagligvarebutikken.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Er det utbyggerne eller politikerne som bestemmer?

Et annet spørsmål er hvor talspersonene for økolandbruket har vært? Miljøorganisasjonene som er tydelig synlige når det for eksempel gjelder samferdsel, har nærmest vært fraværende når det gjelder landbruk. Landbruket er tilsynelatende et politikkområde som kun er en intern greie for landbruket, men her er det mye som tyder på at også de utenfor «landbruksfamilien» begynner å fatte interesse. Her har de et rom å fylle. En annen gruppe er det økologiske landbruksmiljøet som vi sjelden hører fra når det konvensjonelle landbruket i Norge debatteres. Kritikken av utviklingen av norsk landbruk kommer ikke først og fremst fra økolandbruket.

Mye av det som må betegnes som et paradoks er at markedet for økologisk mat vil øke desto mer industrialisert det konvensjonelle landbruket blir. Det vil altså si at myndighetene kan skape et større marked for økologisk mat gjennom å drive en landbrukspolitikk som stimulerer til stadig større gårdsbruk med en mer intensiv drift. Altså en type drift som forbrukerne opplever som motsatsen til økologisk drift og det gjør at flere finner økologisk mat som et alternativ til den konvensjonelt produserte. I så måte er rådende landbrukspolitikk indirekte og uintendert et virkemiddel for å få opp etterspørselen for økologisk mat.

oddveig.storstad@nibio.no