Det har vært en rovdyrsommer i Trøndelag i år. På Fosen er et helikopter satt inn i jakten etter at over 30 sauer er bekreftet tatt av bjørn. «En kadaversommer», sto det i Adresseavisen for to uker siden.

LES SAKEN: Kadaversommer

Fosningene er ikke alene. I fjor besøkte jeg Meråker, en annen trøndersk kommune som har lagt mange rovdyrsomre bak seg. Så også i år: Minst én bjørn har forsynt seg grådig av saueflokkene. Bildene av sønderrevne dyr som havner i innboksen min, gir et lite inntrykk av hvordan situasjonen er. Så langt har jakten vært fruktesløs. Krefter i lokalmiljøet har lenge ønsket å få mulighet til jakte bjørn på vårsnø, men fått nei. Reglene tillater det ikke.

Da jeg besøkte dem sist, midt under valgkampen, sa flere seg enige i at det ikke spilte noen rolle for dem hvem som vant valget. Fruktesløse forsøk på å få støtte til nye jaktmetoder og digitale gjerder hadde resultert i en skepsis til det nasjonale, politiske systemet. Møter, brev, søknader og krav fra kommunen har vært uten resultater. Lokale myndigheter er samarbeidsvillige og kunnskapsrike, sier de fremdeles, men der stopper det. Dagens sauebønder tviler på at neste generasjon vil følge i foreldrenes fotspor.

I fjor vaklet stemningen i lokalsamfunnet mellom stahet og resignasjon. Stahet, fordi de fleste sa at de ville fortsette som før, ikke la rovdyrene vinne. Resignasjon, fordi de uttrykte en følelse av maktesløshet. Nå virker det som resignasjonen dominerer. «Vi er slitne nå», får jeg høre. Så lenge de samme byråkratene sitter i departement og direktorater, er det ikke noe håp om endring. Det regelstyrte byråkratiet mange tenker på som en kilde til stabilitet i samfunnet, blir et eksempel på sendrektighet og mangel på forståelse for den lokale situasjonen.

Uttrykk som «en varslet katastrofe» og «en varslet tragedie i beitelandet» går igjen.

Norge er delt inn i beitesoner og rovdyrsoner. De første skal i utgangspunktet være frie for rovdyr. Problemet er at de ofte ligger tett på områder med rovdyr, som beveger seg over grensene. «Hvordan lønner det seg for Meråker å være et beiteprioritert område?», spør Anne Marken i Meråker beitelag. Hun sikter til at det er vanskelig å få midler til å omstille driften på grunn av rovdyr i beiteprioriterte områderrovviltområder. Problemet er at rovdyr også flytter på seg. I bygder som Meråker betyr det at livet som sauebonde blir stadig mer likt livet i et rovviltområde, uten at de får tilgang på de samme mulighetene til omstilling.

Det kan godt være at utmarksbeite er en døende næring i de delene av landet der rovdyr krysser grensen til beiteområdene. Hvis neste generasjon velger bort saueholdet, er det antakelig lettere å flytte vekk enn å finne nye yrkesveier på hjemstedet.

Som annen næringsvirksomhet innebærer sauehold risiko. Uansett hvor langt unna en rovdyrsone man befinner seg, er det alltid en liten fare for at ulv og bjørn vil dukke opp. Den som velger å ha dyr, må på et eller annet nivå akseptere at dyrene kan bli angrepet eller spist.

Men når risikoen blir så høy at folk gir opp, oppstår det et politisk dilemma. Det er et politisk mål at utmarksområder blir utnyttet til beite. Det er også et mål å ha bærekraftige norske rovdyrstammer. Det første krever at det er attraktivt nok å ha beitedyr på utmark. Det andre krever begrensninger på muligheten til å jakte på rovdyr.

LES LEDEREN: Vi må godta at det lever ulv i Norge

De to målene kan komme i konflikt med hverandre, slik de gjør i tilfeller som Meråker. Både i år og i fjor fikk jeg høre at det ville være bedre å få beskjed om at det var slutt på utmarksdrift i Meråker enn at det skulle fortsette i samme spor som nå. Da må noen ta et valg mellom hensynet til rovdyrene og hensynet til sauebøndene.

Om det innebærer at det blir slutt på utmarksbeite eller at det blir lettere å jakte, virker å være av underordnet betydning for sauebøndene i Meråker. Det viktigste er en avklaring. Uansett hva man mener om rovdyr og landbruket i distriktene, er dét et ønske det er lett å forstå.

Les flere kommentarer av Morten Langfeldt Dahlback her

Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter