Nå er vi over sju milliarder. Går det an å gi så mange mennesker et verdig liv – uten samtidig å ødelegge kloden? Noen tror det umulige er mulig.
Matjord og villmark forsvinner, havet tømmes for fisk. Alt karbon som kloden har gjemt bort gjennom flere hundre millioner år, skal brennes opp fortest mulig. Økonomisk vekst er et overordnet mål.
Vi som bor i rike land forbruker mye mer enn jorden tåler. Men selv fulle sjømenn kan tenke, og noen prøver å bidra til forandring. Den ferske bokutgivelsen «Framtidsfrø» er et slikt bidrag.
Et trettitall norske fagpersoner innenfor blant annet helse, jordbruk, økonomi, teknologi, filosofi, religion, biologi og fysikk har skrevet artikler der de løfter frem alternativer til dagens rådende tankesett og praksis.
Enda en bok om miljøtruslene? Trenger vi flere ord? Kjenner vi ikke konklusjonene?
Noen av de sakene som har dominert nyhetsbildet den siste tiden minner oss om at vi kanskje trenger en veiviser og en dose praktisk optimisme.
Nylig ble vi sju milliarder mennesker her på jorden. Ifølge en kalkulator hos BBC, var jeg innbygger nummer 2 781 260 347 da jeg ble født i 1955. Jeg kom til midt i «kneika» på den stadig brattere vekstkurven. Siden har vi blitt mer enn 4,2 milliarder flere.
Enkelte fremstiller befolkningsveksten som en suksesshistorie. Flere mennesker enn noen gang overlever, flere får sjansen til å bli gamle og dessuten avtar tempoet i befolkningsveksten noe.
Dette er korrekt. Mennesket er tilsynelatende en levedyktig art, det er nesten bare lemen som klarer å formere seg raskere.
Men siden mat, råvarer og energi er begrensede ressurser, er det ingen ubetinget fordel at vi snart blir åtte milliarder som skal dele dem. Hovedproblemet er likevel ikke antallet mennesker, egentlig er det fortsatt nok til alle. Problemet er det ekstreme overforbruket i den rike delen av verden. Noe som forsterkes dramatisk av at den fattigere delen, med India og Kina i førersetet, er på full fart mot vårt nivå.
Vi er på kollektiv kollisjonskurs. Bare en omlegging av kostholdet i Kina til vestlig kjøttdiett, vil legge beslag på mer jord enn vi har.
Ikke nok med at hver og en av oss privilegerte forsyner seg ti eller femti ganger så mye av mat og metaller som de fattigste. Produksjonen og transporten som må til, medfører et akselererende klimautslipp. Noe som i sin tur fører til oppvarming, tørke og ødeleggelser av dyrkbare arealer. Med andre ord, vi forsyner oss grådigst av matfatet, samtidig som vi gjør fatet mindre. At vi tillater oss å kassere en tredjepart av det vi forsyner oss med, gjør historien enda grellere.
FN har beregnet at med dagens utvikling i befolkning og forbruk, vil vi allerede i 2030-årene trenge to jordkloder.
Økonomikrisen i Europa og USA har vært den dominerende saken i det internasjonale nyhetsbildet det siste året. Klima- og miljøkrisen er tilsynelatende glemt. Det er ikke rart. Alle vil slukke en brann på taket før de reparerer en sviktende grunnmur. Men det er et dilemma at universalmedisinen mot slike kriser er å få fart på økonomien, det vil si økt vekst.
Denne uken la IEA (verdens energibyrå) frem sin årlige rapport med beskrivelser av fremtidig energiforbruk og klimagassutslipp. Kull er den energiformen som øker mest. Konklusjonene er skremmende. Det er for sent å begrense temperaturøkningen til to grader. Med dagens politikk får vi en økning på mellom 3,5 og seks grader når dagens barnehagebarn er blitt gamle.
Cicero-forsker Steffen Kallbekken sier til Dagens Næringsliv at 3,5 grader er dramatisk, mens seks grader er katastrofe. De som har lest Mark Lynas' bok «Seks grader», vil helst slippe å tenke på infernoet han beskriver.
Her hjemme utsetter (eller avlyser?) regjeringen «månelandingen». Spørsmålet mange stiller seg, er om teknologiske løsninger, mer fornybar energi og biler med lavt utslipp alene er nok til å unngå en økologisk kollaps, eller om vi må belage oss på mer gjennomgripende forandringer.
Mennesket har eksistert i hundre årtusener, og i hvert av dem har vi levd integrert i naturen eller på øyer av sivilisasjon i et hav av villmark. Nå er vi «havet» som omringer stadig mindre og færre «øyer» av intakte naturområder.
Men vi oppfører oss fortsatt som om naturen er uendelig. Et flere hundre år gammelt mekanisk og «forretningsmessig» tankesett preger de fleste større beslutninger. Naturen er bokført som varelager og disponibelt areal.
Det store skiftet som kom med opplysningstiden, da fornuften vant over følelsene og Mammon gradvis danket ut Gud, førte til at økonomisk vekst ble den nye religionen og alle tings viktigste målestokk.
Markedsøkonomien, og ideen om at kapital skal yngle, har bidratt til enorme fremskritt og økt velstand for mange – og ødelagte liv og utbytting for mange andre.
I dag ser vi at den globaliserte vekstøkonomien representerer en grunnleggende årsak til ressurstømming og miljøødeleggelser. I praksis er økt vekst det samme som økt miljøbelastning. Det som kalles vekst, er reduksjon av naturkapitalen.
Flere av artiklene i boka «Framtidsfrø» beskriver alternative økonomiske modeller der en mekanistisk virkelighetsoppfatning avløses av en organisk. Økologisk økonomi er blitt fagfelt på flere universiteter, også i Norge. Det finnes flere alternativer til markedsøkonomien, og da handler det ikke om Marx og Lenins modeller. Men de som skal gjennomføre alternativene raskt nok til å stoppe ferden mot stupet, må belage seg på sterke motkrefter.
Ildsjelene som i bokform lanserer «spirer til en ny verden», er ikke like dogmatiske og materialistiske som nevnte revolusjonsfedre, men like overbevist om at det trengs en gjennomgripende forandring. Om de føyer seg inn i rekken av historiens mange utopister, vil fremtiden vise.
Erik Dammann, initiativtakeren til «Fremtiden i våre hender» i 1974, har skrevet en tenkt samtale om vår tid sett fra år 2200. En student spør historieprofessoren om det store paradigmeskiftet som forandret hele tenkemåten noen tiår etter årtusenskiftet: «Hvorfor i all verden snudde de ikke mye tidligere? Og hvorfor forutså de ikke engang den store matkrisen?»
Det kan være både skremmende og fascinerende å være vitne til en som av all kraft sager på den greina han selv sitter på. Og som svarer på advarsler med et «ikke overdriv, greina holder jo fint!». Og han har rett – helt til den ryker.
