Hvis vi skal bevare dagens velferdsstat, må vi fornye offentlig sektor. Både forskere og myndigheter bør bidra mer enn i dag.

Klokken tikker for den norske velferdsstaten. Hvis dagens velferdsnivå opprettholdes, vil den offentlige pengebruken være større enn statens inntekter i 2030, i følge regjeringens perspektivmelding. Da blir det desto viktigere å sørge for at statens penger ikke skusles bort. I årene som kommer, vil behovet for mer effektive løsninger i offentlig sektor bli stadig mer akutt. Det betyr at vilje og evne til nyskaping blir stadig mer påkrevd i det offentlige.

En ny OECD-rapport er tydelig kritisk til nyskapningens kår i norsk offentlig sektor. Rapporten etterlyser en større vilje til å eksperimentere – også politisk – i det offentlige og økt samarbeid mellom forskningsmiljøer og offentlige virksomheter.

Det er ikke så rart om det offentlige lider av innovasjonsvegring. Mange brukere av offentlige tjenester er sårbare. Hvis en forsøksordning går på tverke, kan de menneskelige kostnadene bli store. Noen politikere vil nok også bekymre seg for den politiske prisen de må betale for mislykkede eksperimenter.

Samtidig kan eksperimentering gi store gevinster. Det viser erfaringer fra helsevesenet. I en artikkel fra 2016 forteller NTNU-forskerne Joseph Schultz, Beate André og Endre Sjøvold om en norsk kommune som gjennomførte et pilotprosjekt der de tilbød friske, men pleietrengende, eldre daglig rehabilitering. Resultatet var at flere eldre gikk fra å trenge elleve og en halv time pleie i måneden til bare ti minutter. Jo flere slike prosjekter som lykkes og videreføres innen helse og andre offentlige tjenester, jo bedre blir fremtidsutsiktene for velferdsstaten.

Dessverre sprer vellykkede løsninger seg sjelden i det offentlige. Kommunenes evne til å lære av hverandre er mangelfull, ifølge Produktivitetskommisjonens rapport fra 2016. Hva skal vi med nyskapning hvis den ikke engang krysser kommunegrensene?

Det er også problematisk at norske forskningsmiljøer i liten grad samarbeider med offentlige virksomheter for å fremme nyskapning. Det er overraskende, ikke minst med hensyn til vårt eget universitet, NTNU. Universitetets tematiske satsing på energi, bærekraft og helse viser en tydelig vilje til å finne løsninger på store samfunnsutfordringer. Det er allikevel påfallende at offentlig sektor – med helsesektoren som et hederlig unntak – spiller en liten rolle i universitetets satsing. Å bevare den norske velferdsstaten er en av de største utfordringene vi står overfor.

En viktig årsak er myndighetenes prioritering av tradisjonelle områder som olje, havbruk og helse. Samtidig er det paradoksalt at NTNU ikke tar initiativ til å bidra til innovasjon i offentlig sektor. Forskningsgruppen Operativ Ledelse ved Institutt for industriell økonomi er et godt eksempel på et miljø som kunne gjort mye på dette området.

Da noen av forskerne i gruppen gjennomførte et kurs i innovasjon i et offentlig helseforetak, fant de ikke bare at de ansatte som fulgte kurset ble mer innovative, men at innovasjonsvilje var smittsomt. Ved å kurse en gruppe ansatte, ble hele organisasjonen mer oppfinnsom. Det tyder på at det finnes et uutnyttet potensial for nyskaping i det offentlige.

NTNUs ambisjon er å produsere kunnskap for en bedre verden. Da bør slike prosjekter få komme inn i det gode selskap, på lik linje med bærekraft og energi.

Uten økt effektivitet, må kommende generasjoner betale en høy pris for den samme velferden vi nyter godt av i dag. Myndighetene og universitetene bør gå sammen om å bidra til den utviklingen før tiden har løpt ut. Mulighetene ligger der. Det er bare å gripe dem.