Ulikhet er et viktig politisk tema. Da er det synd at debatten handler om hvem som tar forskjellene i samfunnet på alvor.
Det mest irriterende omkvedet i norsk politikk går som følger: Vi tar denne saken på alvor, men det gjør ikke de andre. Det er et sikkert tegn på at uenigheten er liten, men at det er viktig å framstå som den eneste som virkelig bryr seg.
Høyre gjorde ulikhet til en av sine valgkampsaker i vår. Nå krangler venstresiden og høyresiden om hvem som mener alvor når de sier at det er viktig å sørge for at Norge er et land med små forskjeller.
Det er synd, for ulikhet er et viktig politisk tema. Norge er på en og samme tid et av verdens rikeste og et av verdens likeste land. Samtidig finnes det forskjeller også her, og de er økende. Barnefattigdommen blir ikke borte bare fordi forskjellene generelt er små og den sosiale mobiliteten er ikke høy nok bare fordi den er mye lavere i land som USA og Storbritannia. I tillegg har inntektene til dem som tjener mest vokst raskere enn andres.
Noen reelle uenigheter finnes det. Venstresiden vil motvirke ulikhet ved hjelp av skatteskjerpelser for de mest velstående, mens høyresiden vil satse på skole. Her er det rom for saklig debatt.
Samtidig kan ulikhet forstås og måles på et utall måter. Det åpner for kjekling om hvem som egentlig vil kjempe for små forskjeller og om hva ulikhet egentlig er. Hvis det viser seg ulikhetene er lave dersom verdien av velferdstjenester tas i betraktning, kan man svare at det er barnefattigdommen som er det viktigste tegnet på at forskjellene er for store. Hvis det viser seg at formuer som går i arv, får ulikhetene til å vokse, kan man svare at det er innvandring som er den viktigste grunnen til at ulikhetene har økt. Retrettmulighetene er flere enn det er lyserøde nordmenn på stranden i Benidorm.
Høyre viser gjerne til at innvandring er en viktig grunn til at forskjellene øker i Norge. Det er riktig. Innvandrere er oftere i utsatte og lavtlønnede yrker, noe som betyr at de tjener mindre og oftere mister jobben.
Samtidig tar barn av innvandrere høyere utdanning enn foreldrene. En bedre skole vil antakelig forsterke den tendensen. Så hvorfor sier ikke Høyre at de ikke bare har pekt på problemet, de kan også tilby en løsning? Antakelig er det viktigere å skyte hull i venstresidens argumenter for skatteskjerpelser.
Marte Gerhardsen og Trond Giske har hevdet at høyresidens satsing på skole som et middel mot sosiale forskjeller ikke monner. De har rett i at skatteskjerpelser vil gjøre mer for å redusere forskjellene. Som sosialdemokrater burde de være klar over at skolepolitikk også virker mot ulikhet, selv om det tar lengre tid.
Skolepolitikk spilte nemlig en viktig rolle i en av det norske sosialdemokratiets største triumfer. I etterkrigsårene skrumpet forskjellene i inntekt kraftig inn, samtidig som langt flere fikk et høyere inntektsnivå enn foreldrene. En artikkel skrevet av NHH-forskeren Kjell G. Salvanes sammen med to finske samarbeidspartnere, gir grunn til å tro at en viktig årsak var at Arbeiderpartiet sørget for at skoletilbudet både ble bedre og likt over hele landet.
Så hvorfor ikke innrømme at skolepolitikk er en del av løsningen, men at den ikke er ambisiøs nok? Grunnen er sannsynligvis at det vil være jevngodt med å innrømme at også Høyre tar ulikhet på alvor. Da kan ikke venstresiden lenger framstå som de eneste som tar ulikhet alvorlig.
Det finnes en saklig debatt om ulikhet. Den handler om hvorvidt vi må få ned forskjellene raskt eller om vi har tid til å vente. Hvis vi har dårlig tid, har Arbeiderpartiet rett i at skattene bør økes, slik at forskjellene krymper med en gang. Hvis vi har god tid, kan Høyre ha rett i at det holder å satse på skole, slik at forskjellene blir mindre om ti år. Å diskutere hvilket alternativ som er riktig, ville være å ta ulikhet på alvor.