Ikke en fisk å gi i møte med Brexit. Ikke en krabbe til EU-fiskere ved Svalbard. Og ministeren spøker ikke, for eksempel med tullball som «mussa på stampen».

Fiskerimeldingene, med alle sine rariteter om mussa, lodde og brosme, line, snurvad og på stampen, gikk ned omtrent da fisken for alvor begynte å ta seg opp til eventyrlige høyder. Melding om fiske havnet fort på Store og Lille fiskebank eller Doggerbank, men nå er det andre banker som teller. Børsmeldingene har overtatt for fiskerimeldingene.

Fisken er blitt en større gullgruve enn noen gang. Nye rekorder er blitt satt hvert år. Samlet eksportverdi passerte i fjor for første gang 90 milliarder kroner. I år blir det høyst sannsynlig satt ny rekord. Eventyret handler ikke bare om rødfisk, men også om hvitfisk. Og selv om lakseprisene fikk en knekk, og volumet gikk litt ned som følge av Russland og Kina, er tap av volum blitt tatt igjen på pris.

Fisk er ikke bare fisk. Det er utenriks- og handelspolitikk i verdensklassen. Vi selger fiske til omtrent 150 land verden over. Den politiske kraften er blitt grundig dokumentert. De russiske og kinesiske reaksjonene de siste årene viser hva fisken betyr. Stormakter som vil straffe Norge bruker fisken. Nå prøver Berxit-britene seg på norske kvoter for å ta igjen noe av det de mistet da de gikk inn i EU for 44 år siden. Og EU sender fiskebåter fra flere land for å knabbe krabbe på sokkelen rundt Svalbard. EU og Brexit blir nok viktige tema når Fiskarlaget samles til årsmøte i Trondheim første helg i november. Fiskerne har allerede innledet gode samtaler med britene.

Sett i ettertid må den nye delelinjen i Barentshavet være daværende statsminister Jens Stoltenbergs største utenrikspolitiske bragd. Gråsonen ble fjernet og vårt forhold til russerne normalisert. Fiskeriavtalen som nylig ble inngått mellom Norge og Russland, er et nytt og sterkt bevis på gode relasjoner innenfor nye grenser. Ja, Putin fisker i rørt vann rent politisk, men han tuller ikke med Barentshavet. Vårt fiskeripolitiske forhold til russerne i nord har neppe vært bedre. Det er et sunnhetstegn at det nå igjen åpnes for loddefiske, innenfor rammer forskerne har satt. Det åpnes også for fiske etter en type uer som lenge har stått på rødlistene som utrydningstruet.

Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) ble aldri noen skårunge. Summen av det han forsvarer er vår viktigste historie i nyere tid. Det er grenselinjene i havene som Jens Evensen og Arne Treholt sørget for. Den stor havrettsministeren og den største spionen gjorde Norge mange ganger større enn landjorda tilsier. Sandberg har ikke en fisk å gi til britene som sliter med Brexit. Han vil heller ikke gi en enste krabbe til EU-fiskere ved Svalbard, men arrestere båtene og bøtelegge dem. Og det er blitt gjort. Snøkrabben de jakter på er meget verdifull.

Havretten er komplisert. Svalbard-traktaten også. Kanskje har EU-byråkratene funnet et smutthull, der de anser sokkelen som frisone for næring slik Svalbard er. EU synes å skille mellom havbunnen og fiskerisonen som er suverent norsk område. Mange av de steile holdningene norske myndigheter har inntatt, baserer seg på de samme prinsippene som ligger til grunn for vår olje- og gassvirksomhet. I mer enn 40 år har Norge eid bunnen like mye som havet over der olje- og gass utvinnes.

Fiskeriminister Per Sandberg (Frp) må selvsagt ha noe å gi, så sant motpartene har noe å gi tilbake. Forhandlingsregimet blir annerledes siden britene vil bli en selvstendig part ved siden av EU. Forholdet til EU har vært greit lenge. Men brexit betyr nye utfordringer, der også skottene melder seg på. Fiskekvoter mot markedsadgang, slik britene krever, har aldri vært norsk politikk.

Meldingene om fiske som Per Sandberg har sendt ut angir en god kurs. Det er blitt viktigere å forsvare våre grenser mot EU og briter. Før var det Island og Russland.

Men sjørøvere med EU-flagg kan være verre å knekke enn krabbeklør.