Politikerne må slutte å klatte på lovverket for å tilpasse oss til teknologien. Noen må lage en plan for hva slags digitalt samfunn Norge skal være.

Vi leser det hver dag: Digitaliseringen stormer inn over oss. Derfor ble jeg overrasket over at vår nære digitale framtid ikke var blant valgkampens store debatter. Og skuffet.

Det foregår mye bra digitalisering i Norge, altså, både i offentlig og i privat sektor. Men Norge mangler en overordnet plan om hvor vi vil, hva teknologien skal få lov til å gjøre og hvilke grenser den ikke får tråkke over.

I fjor ble kravet om at alle kjøretøyer skal ha en sjåfør justert, sånn at vi kan teste ut førerløse biler. Men hvilke beslutninger skal bilene få lov til å ta på norske veier? (I en tidligere versjon av denne kommentaren sto det at Mercedes har programmert bilene sine slik at sjåfør og passasjer skal prioriteres framfor fotgjengere når selvkjørende biler må ta vanskelige valg i trafikken. Mercedes har tilbakevist at dette valget er vedtatt.)

Men skal Mercedes få lov til å bestemme det? I stedet for å tenke stort om samfunnet vi skal bli, driver vi klattvis regulering på teknologiens premisser.

Fortsetter vi sånn, risikerer vi at NTNU lager løsninger Trondheim kommune ikke kan bruke, at kommersielle aktører har de beste basene over nordmenns helsedata eller at etterretningens ønske om å overvåke terrorister gir innsyn i hva mange av oss andre gjør.

Noen må sørge for at ting drar i samme retning. Digitaliseringsutvalget er et skritt på veien mot å gjøre digitalisering til politikkområde, men ikke nok. Jeg ønsker meg en minister som utvikler en tydelig digitaliseringspolitikk og koordinerer på tvers av departementer og ansvarsområder. Fikser du det mens dere regjeringssonderer, Erna?

Oppgavene står i kø, for eksempel:

1: Samkjøre og tilgjengeliggjøre data. De smarteste hodene i verden jobber med å endre farger på «kjøp»-knapper og vise bittelitt mer relevante annonser i dag enn i går, fordi det finnes gode data om det. De bør løse viktigere oppgaver. Det vil de gjøre hvis de får spennende datasett. Folk kan lage fantastiske ting hvis vi gjør det mulig å utvikle tjenester på dataene Norge har tilgjengelig.

2: Gi rammer teknologene har lov til å utvikle framtida innenfor. Det er mye som går an vi kanskje ikke ønsker. Er det lov å bruke sensorer for å se hvordan du reagerer på annonser og tilpasse budskapet etter følelsene dine? Kinesiske myndigheter vil bruke data til å rangere hvor god innbygger du er – «Big Brother» i praksis. Hvilke rammer vil vi ha for det demokratiske digitale samfunnet?

3: Sørge for at datasystemene i offentlig sektor snakker sammen. Det er for dumt at jeg må fortelle kommunen, NAV og Skatteetaten de samme tingene når dataene allerede finnes i systemet. Tjenestedesign og dataflyt på tvers kan bedre effektiviteten og brukervennligheten i alles liv.

4: Definere hvordan vi forsvarer oss mot dataangrep samtidig som vi beskytter personvernet. Forsvaret ønsker seg tilgang til all datatrafikk inn til landet, samtidig er vi bekymret for om vi ivaretar pasientdata og personvern når vi outsourcer IT-prosjekter. Vi trenger en politisk gjennomgang av hva privatliv er i det norske samfunnet.

5: Lage et arbeidsliv som legger til rette for effektivisering og fleksibilitet, men også stiller krav som beskytter arbeidstakere. Teknologien vil åpne for nye måter å jobbe på. Hva er den nordiske modellen i det digitale arbeidslivet?

Alle departementer digitaliserer ut fra egne prioriteringer. Erna, du trenger en politisk slugger til å samordne og gjøre digitaliseringen til en kraft for oss alle.

Om du ikke gjør noe nå, stopper ingenting opp – men du gir fra deg makta til andre. Hver dag fattes beslutninger som vil prege nordmenns liv av Elon Musk, Mark Zuckerberg og de ingeniørene som vil la teknologien gjøre alt som går an, bare fordi det er mulig.

Gi meg en digitaliseringsminister i julegave, Erna. Vær så snill?