kommentar

Du skulle ha vært glad, men er bare trist

Selv menn og spesialrådgivere i Det hvite hus får fødselsdepresjoner. Det er en trøst for oss som har deppet med ny baby.

Sol ute, kaos inni: Årsaken til fødselsdepresjoner er svært sammensatt, men høye forventinger om boblende mammalykke kan gjøre den mentale fallhøyden stor.  Foto: Illustrasjonsbilde/Shutterstock

Saken oppdateres.

Et bilde av en nett, liten babyhånd og meldingen «Alt står bra til med mor og barn», er en oppdatering i sosiale medier vi er blitt vant med når barn kommer til verden. Heldigvis gikk fødselen fint for alle parter. Ungen er frisk, mor taklet brasene (det må hun jo) og paps besvimte ikke.

Etter et par uker, etter at far er tilbake på jobb, er det ikke sikkert alt står så bra til. Du er ikke den lykkelige dikke-dikk-kose-mammaen du trodde at du skulle bli. I stedet er du ensom, trist og tom. Du skal bare nyte dagene med den lille, råder alle, men i stedet føler du uro og skam.

Det er nesten blitt en klisjé, dette bildet på en fødselsdepresjon. Men en klisjé er beskrivende for noe mange kjenner seg igjen i. Det viser seg at stadig flere kvinner har det akkurat sånn – eller enda verre. I dag er det rekordmange mødre som rammes av fødselsdepresjon her til lands. Mens forekomsten i Norge tidligere var lavere enn i andre land, viser befolkningsstudier fra norske kommuner at antallet mødre med fødselsdepresjon har økt fra ni til 16 prosent over en 15-årsperiode.

Begrepet favner vidt og inkluderer alt fra moderate plager til dyp depresjon og angst både under svangerskap og etter fødsel. Står det virkelig ille til med mor uten at hun får hjelp, kan det gå utover den psykiske helsen til barnet.

Mer bevissthet og åpenhet kan sikkert påvirke tallene. Samtidig er det trolig livet i seg selv som gjør at flere får en mental nesestyver når de får barn, skal vi tro forskere på området. Traumer og sterke smerter under selve fødselen kan være utløsende. De som har slitt med depresjon tidligere, er mer utsatt. Selv om tenåringsmødre er i faresonen, er det samtidig grunn til å tro at alderen på fødende kvinner kan ha betydning. Mange har allerede utdannelse, karriere, hytte og hus i boks. Kravene til vellykkethet er skyhøye, du skal holde deg slank, og kosen skal ut på Facebook. Korte opphold på fødeavdelingen og mangel på sosialt nettverk, kan også påvirke.

Selv var jeg 40 år da jeg fikk mitt første barn. Da jeg var gravid, fikk jeg høre at det ikke er «bare-bare» å bli mor som førtiåring. Dette måtte være en kjensgjerning fra gamle dager, tenkte jeg. Da folk faktisk var gamle da de var førr. Jeg var nemlig superpigg i svangerskapet, ikke ett minutt borte fra jobb. Jeg klatret og syklet nesten helt til jeg ble trillet inn på fødestua. Selv om fødselen gikk som smurt og jeg var i toppform, ble ikke hverdagen spesielt rosenrød de neste par månedene. Vi hadde nettopp flyttet, jeg var nedfor, ensom og følte meg isolert. Mens «alle» andre dro på jobb, der man er sosial og bidrar med noe nyttig, var jeg den tristeste melkekua i joggebukse. Jeg fikk heldigvis oppfølging på helsestasjonen, og etter hvert forsvant de lange skyggene. I ettertid har jeg skjønt at de nok hadde rett, de kloke damene som sa at det ikke er en smal sak å få baby når man er 40.

Selv de som har «alt», kan bli rammet av fødselsdepresjoner. Tv-personlighet og ryddeguru Synnøve Skarbø gråt i skjul da hun ble mor til en etterlengtet datter som 41-åring (men fikk legehjelp og ryddet seg ut av krisen). Nå er Ivanka Trump, datteren til amerikanernes president Donald Trump og spesialrådgiver i Det hvite hus, åpen om at hun slet med svært tunge tanker i forbindelse med fødslene til alle sine tre barn.

Alle menn slipper heller ikke unna denne typen nedtur. Ifølge studier i både USA, England og Danmark, viser det seg at et sted mellom 7 og 10 prosent av mennene opplever fødselsdepresjon. Ikke alle nybakte pappaer takler mye gråt, at partneren skifter rolle og blir mer opptatt av barnet.

Livet kommer i klumper, hender det moren min sier. For at livet skal føles bra og lyst, er vi nødt å gjennomgå perioder med motgang. Det beste er kanskje å senke forventningene til livet generelt, og si høyt til seg selv at tilværelsen ikke blir den samme etter å ha fått barn. Men det er virkelig ikke ueffent å være gjennomsnittlig og ufullkommen, og samtidig være mor for verdens mest perfekte, små mennesker.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå