Det kan da ikke spille noen rolle om jeg bruker en plastpose eller ti? Plasten i havet kommer jo fra Asia, oppdrettsanlegg og utenlandske fisketrålere.

Mikroplast i havet er et internasjonalt problem, og har lite med innkjøp, bilkjøring, søppelsortering eller forbruksmønster hos meg å gjøre. Dette må det internasjonale samfunnet løse. Det er lite jeg kan gjøre. Jeg kildesorterer jo. Det må da holde.

Eller?

Det er lett å finne plast i fjæra dersom du rusler en tur der. Biter av gamle trålposer, plastkanner og annet ræl fra fiskeindustrien flyter mellom tang og tare, småstein og blåskjell. Men en oppdagelsesferd i fjæra vitner bare om en liten del av problemet. Det er plasten vi ikke ser som er den aller mest skadelige for dyr, fisk og mennesker.

«Den plasten som er synlig i naturen utgjør en svært liten del av totalen. Det meste ligger på havbunnen, mye flyter rundt i vannmassene. Men den nedbrutte plasten, mikroplasten, som vi ikke ser med øynene, er den mest skumle», sa forsker Geir Wing Gabrielsen ved Norsk Polarinstitutt til Klassekampen da instituttet la frem en ny rapport om plastforsøpling denne uka.

Vi finner stadig mikroplast der plast aldri burde vært. På havdypene, i den arktiske isen, på strendene og i smådyrene i havet. Mikroplast, som er bittesmå biter på mindre enn én millimeter av plast som fragmenteres, er nå inne i næringskjeden i havet. Dermed havner den i fisk, sjøfugl, sel, hval og i mennesker. Sjansen for å spise en brødblings med makrell i tomat inkludert en dæsj av mikroplast, øker for hver dag som går.

Men det spiller vel ingen rolle hva vi her i Norge gjør likevel? Vi er jo bare en liten del av verden. Vårt forbruk av plast utgjør jo så lite? Dette får de ta seg av i borti FN og nedi Asia.

Det er selvfølgelig lett å bli litt matt av alle rapportene og forskerne som advarer. Det er lett å skylde på andre og slå fast at jeg som en vanlig forbruker ikke kan redde verden fra plast og annen styggedom alene. Selvfølgelig kan du ikke det. Plast i havet er et enormt problem, som det internasjonale storsamfunnet må stå sammen om å gjøre noe med. Heldigvis har ting begynt å skje, og Norge kan spille en enda viktigere rolle på dette området.

Det er beregnet at det bor rundt 7,5 milliarder mennesker på denne kloden. I lille Norge er vi bare vel fem millioner. Hjemme hos meg er vi bare tre. Skal det liksom bli mindre plast i havet dersom jeg går over til bæreposer av bomull, slutter med tannkrem som inneholder små plastkuler eller kutter ut kjøringa til jobben fordi gummihjulene legger igjen plastpartikler?

Svaret er nok nei, men også ja.

Som forbrukere i et av verdens rikeste land spiller det en rolle hva vi gjør. Kanskje ikke sånn direkte på mengden plast som slippes ut i havet i denne helga. Men det vi som storforbrukere etterspør, kan være med på å trekke utviklingen i retning av et samfunn der det produseres mindre plast på sikt. Jo mindre plast som produseres, jo mindre plast finner veien ut i havene. Det er enkel logikk.

At norske forbrukere legger om til et mindre forbruk av plast, er dermed et lite, men viktig bidrag til å endre plastsamfunnet. På den måten kan bedrifter som lager alternativer til plast produsert av olje få større markedsandeler og bli mer lønnsomme. Forbrukermakt virker.

Dersom vi, i verdens rikeste land, ikke gidder å løfte en finger, er det vanskelig å se for seg at utviklingen skyter fart. Heldigvis har vi gode systemer for resirkulering og gjenvinning av plastavfall i Norge. Vår teknologi kan bli enda bedre. Vår erfaring og kunnskap kan spres til andre land, og Norge kan bidra økonomisk slik at plast sorteres ut og gjenvinnes fra avfallsanlegg i den fattige delen av verden. I internasjonale fora kan Norge bidra til å redusere plastutslipp. Et slikt arbeid fungerer aller best dersom vi selv klarer å gjøre noe hjemme som gir oss troverdighet for å peke på andre.

Det er ofte en god idé å feie for egen dør innimellom. Å bidra til kildesortering, bruke mindre plastprodukter og kjøre mindre bil, er faktisk noe vi alle kan. Partikler fra våre bildekk, også i Trøndelag, er en betydelig kilde til spredningen av mikroplast. Dersom vi luller oss inn i en oppfatning om at alle andre bør bidra, bare ikke vi her hjemme, hvorfor skal vi da kunne kreve endring hos andre? Det er jo ikke min plast som ødelegger naturen, det er det alle andres plast som gjør.

«Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør», er et dårlig slagord å reise ut i verden med for å overbevise andre om at de må å skjerpe seg.

Også våre lokale politikere kan bidra, men fra politisk hold i Trondheim har det vært stille rundt plast siden Adresseavisen ved inngangen til 2018 oppfordret til alle å ta del i en dugnad mot plast. I Tromsø derimot skjer det ting. Der har Arbeiderpartiet foreslått at byen skal bli en plastpose-fri by. I rådhuset i Trondheim er det nå på tide å hente frem dugnadsånden.

HER KAN DU LESE FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER

Hør Adresseavisens kommentatorer diskutere i vår podkast «OmAdressert»

Foto: Tegning: Karl Gundersen