Ledere har et ansvar for å vite hva som skjer. I de politiske partiene har det ikke blitt skjøttet godt nok.
Tirsdag var partilederne samlet på Stortinget for å dele erfaringer om varsler og seksuell trakassering. De bør også dele erfaringer om hva som kan gjøres når lederskapet svikter. Mange har visst for lite og for sent.
Ledere har ansvar for kulturen i organisasjonen de er satt til å lede. Det gjelder i Statoil, det gjelder i en Rema-butikk, og det gjelder i de politiske partiene. Med det ansvaret følger en plikt til å sørge for at ingen i organisasjonen blir utsatt for trakassering og upassende atferd. Men ledere har også en plikt til å vite hva som foregår. Vet de ikke det, blir det umulig for dem å oppdage trakassering og ukultur i tide.
Svikt i alle ledd
I Arbeiderpartiets tilfelle har det handlet om at omfanget og alvorlighetsgraden av historiene om Giske ikke har vært kjent. I Høyres tilfelle har det etter alt å dømme dreid seg om varsler som ikke har funnet veien til Erna Solberg. I Frps tilfelle er det umulig å si hvem som har kjent til varslingssakene, for alt er hyllet inn i en tåke av glemsel. At både Høyre og Frp har latt varsler bli formidlet muntlig, uten å sikre skriftlig dokumentasjon, gjør at det i mange tilfeller blir umulig å finne ut hvor sakene har kjørt seg fast. Sånt har en tendens til å pulverisere ansvaret.
Når varsler ikke når fram til ledelsen, betyr det at lederskapet sviktet. Enten har ledelsen ikke tatt varsler alvorlig nok, eller så har det ikke vært tydelig at lederen har det endelige ansvaret, og derfor har både rett og plikt til å vite. Hvis det ikke er tydelig at varsler skal havne på ledelsens bord, kan det også skape tvil om hva ledelsen «trenger å vite». I Høyres tilfelle kan det ha ført til at historiene om Kristian Tonning Riises oppførsel ikke nådde fram til Solberg. Vi vet ikke om de strandet i ungdomspartiet eller ikke ble videreformidlet av partiets daværende generalsekretær.
LES KOMMENTAREN: Ta hverandre i handa og hold
Hva som har skjedd, må Høyre finne ut selv. Det virker uansett som om budskapet om at ledelsen har det endelige ansvaret, ikke har vært tydelig nok, om det overhodet har blitt sagt i klartekst.
Det samme gjelder FrP. Aftenposten forteller at Ulf Leirsteins oppførsel overfor unge jenter på et FpU-arrangement ble oppfattet som ufin nok til «at det ble satt et eget stabsmedlem til kun å følge med på hva hva Ulf gjorde den kvelden.» Episoden ble ikke kommunisert til moderpartiet.
Selvfølgelig handler dette om unge og uerfarne politikere, men det burde ha vært klart at ledelsen forventet å få vite om slike episoder, spesielt når man tar i betraktning at FrP har erfaring med liknende saker. Terje Søviknes gikk av som nestleder i 2001, etter å ha hatt sex med en beruset 16-åring, mens Trond Birkedal ble dømt for seksuelle overgrep mot en 15 år gammel gutt i 2012. Etter slike saker burde rutinene ha vært på plass.
LES LEDEREN: Hvorfor grep ingen inn tidligere?
Inntrykket blir ikke bedre når Siv Jensen sier at Frp har sviktet, og at det er hennes ansvar, for så i neste åndedrag å si at hun ikke kan huske møter med Jon Gåsvatn, hvor han hevder å ha fortalt henne at Ulf Leirstein hadde oppført seg upassende overfor mindreårige, blant annet ved å invitere et FpU-medlem til trekantsex. Glemsel er en effektiv medisin mot ansvar, men Jensen bør ikke bruke den som en unnskyldning for at hun ikke har visst. Selv hvis hun ikke har møtt Gåsvatn, burde historiene om Leirsteins oppførsel ha nådd henne, rett og slett fordi hun er partileder.
Den amerikanske presidenten Harry S. Truman hadde en plakett på pulten i det ovale kontoret med påskriften «The buck stops here». Mottoet skulle minne hans underordnede på at det endelige ansvaret for alle beslutninger lå hos presidenten, og ingen andre steder. En tilsvarende plakett ville kledd norske partilederkontorer. Det er for mange som ikke har innsett at lederen skal og må vite, lederne inkludert. Nå må de rydde den tvilen av veien.
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter