Trondheim er overmoden for å innføre en ny politisk styreform. Men det kommer neppe til å skje.

Nok en gang har et bredt flertall i bystyret vedtatt at det skal innføres parlamentarisme i Trondheim. Det har flertallet vedtatt så lenge jeg kan huske. Men når det kommer til stykket feiger de ut og fortsetter som før med formannskapsmodellen. Selv om de største partiene i bystyret vil innføre parlamentarisme, byregjering og gi politikerne et mer tydelig og direkte ansvar for de politiske vedtakene, har ideen om et systemskifte alltid blitt lagt bort i forhandlingene med småpartiene.

Vedtaket torsdag kveld er på mange måter en ren formalitet. Skal parlamentarisme innføres må det behandles av to ulike bystyrer i to ulike perioder. Derfor måtte saken fremmes nå. Men historien viser at selv om det lenge har vært et bredt flertall for et systemskifte, så legges det bort i skuffa etter hvert kommunevalg.

Det er synd. Parlamentarisme høres ikke spesielt sexy ut, men det vil kunne blåse nytt liv og engasjement inn i en bypolitikk som er i ferd med å sovne inn. Ved å innføre parlamentarisme og en byregjering må det politiske flertallet stå til ansvar for det som går bra og det som går dårlig i kommunen. Det vil ikke lenger være mulig å skylde på rådmannen og administrasjonen når skyhøyt sykefravær ikke går ned eller når en skole ikke fungerer slik den skal. Det har vi sett for mange eksempler på de siste årene. En byregjering som håndterer makta på en dårlig måte kan også kastes gjennom et mistillitsforslag. Det er også en demokratisk sikkerhetsventil.

Tydeligere politisk ansvar vil gjøre det lettere for byens velgere å se de ulike politiske alternativene. I dag er det rådmannen som snekrer sammen budsjettet, og politikerne flytter på noen millioner før bystyret vedtar det økonomiske opplegget. I en parlamentarisk modell er det byregjeringen som må gjøre disse prioriteringene, og finne flertall for dem i bystyret. Parlamentarisme henger derfor bjella på katta. Det politiske flertallet må stå for de prioriteringene de gjør – når det går bra og når det går dårlig.

Mer ansvar på de valgte politikerne, og mindre på de ansatte byråkratene, gjør at politikken og de ulike alternativene mellom høyre, venstre og sentrum kommer tydeligere frem. Slikt kan bidra til å skape engasjement, diskusjon rundt lunsjbordet og kanskje også rekruttere flere som vil engasjere seg i politiske spørsmål.

Småpartiene har så langt vært skeptiske til og har klart å hindre flertallet i å gjennomføre endringen. Frykten for å miste politisk makt ser ut til å ha være hovedargumentet mot et skifte. Det er lett å forstå en slik skepsis, men jeg tror likevel det er mer å vinne på å skape mer liv og engasjement rundt politikken, enn å holde på gamle arbeidsformer og modeller.

Motstanderne av et systemskifte er også skeptiske fordi de mener parlamentarisme kan føre til et mer lukket system der offentligheten har mindre innsikt i de politiske prosessene. I dag styres Trondheim av et samarbeid mellom sju partier, med Ap som storebror. De lukkede gruppemøtene i den alliansen fungerer på mange måter som en byregjering allerede. Bak lukkede dører behandles og diskuteres saker, før de klubbes gjennom i formannskap eller bystyret.

Dagens politiske system har også store utfordringer med åpenhet. Er det vilje til å la offentligheten få økt innsyn i de politiske prosessene, så kan det også fikses selv om man innfører parlamentarisme dersom viljen et til stede. Det hadde vært bra for lokaldemokratiet og det politiske engasjementet dersom vi 2019 valgte politikere som tok et større og mer direkte ansvar for de politiske prosessene gjennom en parlamentarisk styreform. Det er Trondheim klar for.

LES FLERE AV HARRY TILLERS KOMMENTARER HER