Kim Jong-un trakk det lengste strået i Singapore. Trøsten er at det kunne gått så mye verre.
Så var vi der. USAs president Donald Trump og den nordkoreanske diktatoren Kim Jong-un har trykket hverandre i hendene, spist rekecocktail med avokado og signert en avtale. For under et år siden var de travelt opptatt med å fornærme hverandre og true med atomvåpen. Det er all grunn til å trekke et lettelsens sukk over at de snakker sammen. Samtidig er det liten tvil om at Kim reiser hjem fra Singapore som toppmøtets ubestridte vinner.
Før møtet mente flere analytikere at det mest sannsynlige utfallet var at Kim og Trump kunne stille seg opp foran kameraene og se tilfredse ut. Avtalen, derimot, ville bli tynn og lite forpliktende. Slik gikk det også. Avtalen er nesten pinlig svak.
Dokumentet de to statslederne signerte er fullt av vage formuleringer. For eksempel: «USA og Nord-Korea forplikter seg til å etablere relasjoner i tråd med ønsket om fred og velstand hos folket i begge nasjoner.» Og det er bare begynnelsen.
Fredsforsker skeptisk til avtalen: Påfallende at Trump ikke har fått flere innrømmelser
De fleste internasjonale avtaler inneholder floskler om «fred og velstand». Avtalen Kim og Trump undertegnet i dag peker seg likevel ut. Det eneste tydelige punktet sier at de to landene skal finne og returnere levningene fra dem som falt i Korea-krigen, et arbeid som skal komme i gang umiddelbart.
Tirsdag morgen meldte nyhetsbyrået AFP at Kim hadde forpliktet seg til full atomnedrustning. Det var en formulering det luktet Nobels fredspris av, ikke minst da Trump gjentok den under pressekonferansen tirsdag formiddag. Nå vet vi bedre: Det er faktisk helt feil.
Avtalen sier egentlig at Nord-Korea forplikter seg til å «jobbe mot» nedrusting. Hva som ligger i det, er i beste fall uklart. Avtalen fastsetter ikke noen sluttdato for nedrustingen, noe som gir Kim stort rom til å hale ut tiden uten å bryte avtalen.
Selv om Trump uttalte under pressekonferansen at observatører skulle verifisere om Kim faktisk ruster ned, var det lite konkret å hente, utover at Kim skal ødelegge et testområde for raketter. Det likner på den symbolske sprengningen av testområdet Punggye-ri i slutten av mai, der flere eksperter har hevdet at teknisk utstyr ble fjernet før sprengningen. Det er ikke usannsynlig at Kim vil forsøke å gjøre noe liknende igjen, for å omgå forpliktelsene i avtalen.
Et annet problem er at Nord-Korea allerede har forpliktet seg til å «jobbe mot full nedrusting». Det skjedde 27. april i år, da Kim og den sørkoreanske presidenten Moon Jae-In undertegnet den såkalte Panmunjom-erklæringen, som inneholder en tilsvarende formulering. Nord-Korea har dermed sneket seg unna nye forpliktelser, de har bare forsikret USA om at de vil holde en avtale de alt hadde inngått med sitt naboland.
Trump dro rett fra G7 til Singapore: Presidentens sure magefølelse
Hva betyr det? Kort fortalt har Kim fått det som han ville, uten at det ser ut til at USA har skvist noen større innrømmelser ut av nordkoreanerne. Det beste utfallet, sett fra Nord-Korea, ville vært at Kim fikk framstå som en legitim statsleder med en plass på den storpolitiske scenen, uten å måtte påta seg nye forpliktelser.
Det fikk han, og mer til. Trump sier at han vil invitere Kim til Det hvite hus. USA skal stanse krigsspill - og muligens også militærøvelser - knyttet til Nord-Korea. Riktignok vil de økonomiske sanksjonene mot Nord-Korea forbli i kraft til Kim har kvittet seg med atomvåpnene, men amerikanerne har ikke lagt opp til nye sanksjoner. I sum er det militæret og diplomatiske presset på Nord-Korea blitt mindre, en klar forbedring sett med regimets øyne.
Kim har altså vunnet en diplomatisk jackpot. Likevel er det viktig å minne om at det finnes langt verre alternativer. For under et år siden var verden redd for at USA og Nord-Korea skulle gå til krig. Den gangen snakket Trump om Kim som «little rocket man» og truet nordkoreanerne med «ild og vrede». Hvis ordene hadde blitt omsatt i handling, ville Nord-Korea sannsynligvis ha angrepet Seoul. Titusener av mennesker ville blitt drept.
Verden ser nå ut til å ha unngått det verst tenkelige utfallet. Prisen er at USA har anerkjent et av verdens verste diktaturer, og antakelig forspilt muligheten til å legge større press på Nord-Korea. Det er bedre enn ild og vrede, men ikke så mye mer.
Les flere kommentarer av Morten Langfeldt Dahlback her
Følg Adresseavisen Meninger på Facebook og Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter